Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Staten må begrense seg til å skattlegge superprofitten

Kraftskatteutvalgets forslag løser ikke investeringsutfordringene.

Skatt: Kraftselskapene må lyttes til. Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix
Skatt: Kraftselskapene må lyttes til. Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix

De lokale og regionale kompensasjonsordningene fra vannkraftproduksjon er under sterkt press. Kraftskatteutvalget foreslo å frata kommuner og fylkeskommuner konsesjonskraften. Forslaget vil fungere negativt på lokal velvilje til kraftproduksjon, uten å løse kraftbransjens investeringsutfordringer.

Kraftfylka representerer store kraftproduserende regioner. Disse bidrar sterkt til nasjonal verdiskapning, og deres kraftinntekter er en kompensasjon for beslaget av natur ved kraftproduksjon. Midlene går til regional næringsutvikling, og sikrer at de kommer hele befolkningen i regionen til gode.

Utvalget burde fokusert på tiltak for å få til oppgradering og utvidelse av eksisterende vannkraftverk, heller enn å angripe de lokale og regionale kompensasjonsordningene. Nå forventer vi at regjeringen raskt avklarer at kommuner og fylkeskommuner beholder sine rettmessige inntekter.

Bransjeorganisasjonen Energi Norge har over flere år beskrevet utfordringene med grunnrenteskatten for investeringer. Det største problemet er at kraftprodusenter betaler grunnrenteskatt tidlig i prosjektene, som ofte er sterkt lånefinansiert med tilhørende finanskostnader.

Dermed belastes det grunnrenteskatt før det oppstår superprofitt. For å ha gode insentiver til oppgradering og utvidelse av kraftanlegg må normalavkastningen skjermes. Utvalget så bort fra dette.

Energi Norge har i denne saken vært meget solidariske med kommuner og fylkeskommuner. De har for lengst sett at bedre investeringsinsentiver, kombinert med lokal velvilje, vil gi mer investeringer i fornybar energi.

Utvalget mener grunnrenteskatten er investeringsnøytral, men det er den bare i teorien. Det blir dessverre en skrivebordsøvelse når teorien ikke matcher de realitetene som kraftselskapene møter når de skal investere.

Annonse

Hva så med konsesjonskraften? Kraftskatteutvalget har kalt det en gavepakke til kraftprodusentene å fjerne konsesjonskraften, som er en avståelse av inntil 10 prosent av kraftproduksjonen til vertskommuner- og fylker. Kraftselskapene har likevel vært lunkne til forslaget, fordi det i svært liten grad påvirker investeringsbeslutningene for nye anlegg.

Det er bare større kraftanlegg av en viss type som utløser konsesjonskraft, og det meste av denne typen vannkraft er allerede utbygd. En oppgradering av turbinen utløser ingen ny konsesjonskraft, siden det ikke er effektiviteten til turbinen er som er dimensjonerende.

I større anlegg som utvides kan det riktignok oppstå noen få prosent ekstra konsesjonskraft, men dette blir i stor grad nullet ut av at prisen vertskommuner- og fylker betaler for kraften øker. Denne prisen er nemlig basert på selvkost ved drift, som øker ved nye investeringer. På toppen av det hele forringes den lokale aksepten, og kraftprodusentene får en tøffere jobb med å få gjennom planene.

Det etterlates i rapporten et uriktig bilde av at noen få kraftkommuner sitter igjen med enorme inntekter fra konsesjonskraften. Dette er langt fra sannheten. Kommunens andel er begrenset til alminnelig forbruk, med unntak for kraftforedlende industri. Dermed er det fylkeskommunene som får mesteparten av kraftinntektene fra store kraftkommuner med få innbyggere. På den måten oppnår man en omfordeling i regionen.

Utvalget foreslår en alternativ kompensasjonsordning, som går på at man øker naturressursskatten, som allerede er en sats til kommuner og fylkeskommuner. Det er flere utfordringer med dette forlaget.

For det første følger ikke denne satsen kraftprisen, slik som konsesjonskraft. Dermed får ikke vertskommuner og fylker den reelle andelen av verdiskapningen. I tillegg omfordeles den kraftig gjennom kommunesektorens inntektssystem, slik at man løsriver naturinngrepet fra kompensasjon. Dermed forringes viljen til å stille naturen til disposisjon.

Et siste faremoment er at en slik ordning er langt mer usikker enn en veletablert ordning, siden den kan endres år til år på statsbudsjettet. Dette skaper stor usikkerhet rundt kommunesektorens inntekter fra kraftproduksjon.

Det er nå på tide å lytte til kraftselskapene, som skal stå for investeringene. Skal vi få mer fornybar energi i dette landet må staten begrense seg til å skattlegge superprofitten, og den lokale aksepten må bestå.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Effektivt smittevern krever god lokalkunnskap