Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Søppelhåndtering utenfor allfarvei

Når barndommens paradis ser ut som en fortidens søppelplass.

Skrot: Fortidens søppelhåndtering er sårt å se med nåtidens øyne.Foto: Lars Johansson / Mostphotos
Skrot: Fortidens søppelhåndtering er sårt å se med nåtidens øyne.Foto: Lars Johansson / Mostphotos

Det står en gammel oppvaskmaskin rett ved ytterdøra. Den har selskap med et knust toalett, 1960-modell. De gamle blikkboksene som ble lagt ut en gang på 80-tallet har naturen jobba iherdig med å fjerne – og nesten lyktes med. Nå er de rustne og snart usynlige under gresstustene. Sammen står de der i fred og ro ved et slitent hus utenfor allfarvei. De som bor der har blitt blind for skrotet.

Den lille plassen er det få som besøker, som oftest bare fjerne slektninger som med sorg i hjertet ser forfallet. Det er ingen som plukker søppel der, det er ikke tradisjon for sånt, og det er for langt unna til at fremmedfolk skal dukke opp, selv om det skal ha hendt, sies det.

De som fremdeles bor der, de få som er igjen, har laget sine egne regler for søppelhåndtering. Noen gjemmer det bak gammelsjåen, noen lagrer det i boder og uthus, og noen lar det bare ligge der utenfor huset og håper at naturen ordner opp med tiden.

De som enda har energi graver det ned eller senker det i havet eller nære vann og tjern. Det går sågar fortellinger om at traktorer har blitt ført til myrene og forsvunnet for alltid. Naturen ordner som regel opp, sies det. – Det som lages kommer jo av naturen, så da tåler den sikkert å få det tilbake.

Måtte Gud forby at det kommer turister til den lille plassen. De få som finner frem får sannsynligvis sjokk av det de ser som vandalisme av naturen og kulturlandskapet. Verst av alt, de får bygdefolket til å se forfallet med fremmedfolkets øyne, og det er ubehagelig. Det gjør at man ikke liker at fremmedfolk kommer til plassen. Det er best sånn.

I min oppvekst på 70-tallet vasset vi piggtråd og andre etterlevninger fra krigens dager. Vi så reinsdyr, sauer og fugler kjempe mot strenger, tau og annen søppel, men likevel måtte gi tapt og dø en smertefull død som kunne ta dager.

Vi lekte langs fjæra og ble vant til zalo-flasker, oljekanner og nylontau. Noen ganger var havet farget i fiolett, lys blå og rødlig. Vi syns det var så vakkert å se på der det duvet med bølgene. Vi ble fortalt at det var oljeflak fra båter, men ingen kalte det for forurensing.

Jeg fikk høre at gamle bilvrak ble kjørt utenfor kaia og rett i sjøen, at gamle garn, plastbaljer, dieselkanner og annet skrot fra fiskerinæringa ble dumpet i havet. Ute av øye, ute av sinn. Jeg kan ikke huske at noen snakket om det som et problem.

Annonse

Fortid er fortid, verden har gått videre. Så hvorfor gjør de ikke noe, de som fremdeles bor utenfor allfarvei?

Miljøvern var et ord vi kjente lite til. Det er mulig at det var noen tilflytta «hippier» som snakket om det, men de ble aldri tatt på alvor den gang. For ordens skyld; hippier var en fellesbetegnelse for fritenkende lærere sørfra og folk med langt hår, rare turklær og som sov i telt oppe i dalen.

Fortidens søppelhåndtering er sårt å se med nåtidens øyne.

En bekjent av meg fortalte meg fortalte sist sommer om hvordan det ser ut på den lille fraflytta og veiløse plassen der slekta hennes en gang bodde. De hadde slått seg ned så avsides at alt måtte tas vare på: Takpapp og morkent treverk fra det gamle fjøset, den ødelagte robåten, årer, rekved, flyteblærer, tau og garn. Det lå i svære hauger rundt om på eiendommen. I ei lita vik bak huset hadde folket laget sin egen søppelplass for gamle blikkbokser og annet skrot som ikke var til nytte. Hele hennes barndomsparadis fremstod som en fortidens søppelplass.

Fortid er fortid, verden har gått videre. Så hvorfor gjør de ikke noe, de som fremdeles bor utenfor allfarvei?

Det er ikke fordi de er late eller dumme, men fordi de er vant til egne løsninger for søppelhåndtering og fordi det er for langt og for dyrt å dra milevis til nærmeste søppeldepot. Det er heller ingen informasjon om hvordan folket skal organiserer det, og kommunen sier at de på egen hånd må stå for innsamling av søppel og bringe det til nærmeste søppeldepot (også farlig avfall der det er krav til kompetent håndtering av risiko- og farlig avfall).

Sentraliseringen har gjort at søppeldepot blir plassert fler mil unna fra «der ingen skulle tru at nokon kunne bu», og mange distriktskommuner har verken penger, system (eller vilje?) til å legge til rette for at småplassene skal slippe å se ut som en skamplett.

Hvis jeg var politiker og satt på pengesekken i et av verdens rikeste land, ville jeg brukt mer penger på å legge til rette for gratis søppelhåndtering; Langs bilveier, turstier, kaier og steder utenfor allfarvei. Da hadde man kanskje sluppet å ha skampletter rundt i landet og sluppet å bruke så mye penger i etterkant for å rydde opp skiten.

Alt det andre, nymotens greier som ødelagte vaskemaskiner og jernskrot hadde de ikke funnet noen løsning før i tiden. Det har imidlertid nåtidens mennesker. De trenger bare litt hjelp til å ha en plass å samle det og en metode for å frakte det bort. Ikke bare for turistene og byfolket, men aller mest for de som bor utenfor allfarvei.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Tydeligere Ap - mot forskjeller, for distriktene