Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Skrantesjuke kan ikke behandles

Det er riktig at man ikke sikkert vet hvilken effekt et stort uttak av bukk vil ha på dynamikken i bestanden.

En elghjerne blir undersøkt på Veterinærinstituttet for skrantesjuken CWD. Foto: Benjamin Hernes Vogl
En elghjerne blir undersøkt på Veterinærinstituttet for skrantesjuken CWD. Foto: Benjamin Hernes Vogl

I en kronikk i Nationen 30.04.2019 uttrykker Tom Henning Karlsen og Knut E.A. Lundin bekymring for villreinen på Hardangervidda. Denne bekymringen deles av alle som er opptatt av livsvilkårene for villreinen, og norske hjortedyr for øvrig.

Det er tre år siden skrantesjuke (CWD) ble påvist hos villrein i Nordfjella, nord for Geiteryggen (kalt sone 1). Raskt etter, høsten 2016, fikk også to elg i Selbu, Trøndelag, påvist skrantesjuke. Sykdommen er en såkalt prionsykdom, der et naturlig protein endres. De endrede proteinene (prioner) hoper seg opp, med det resultat at hjernevev ødelegges, og over tid vil skadene føre til døden.

Prionsykdom finnes både hos dyr og mennesker. Mest kjent er skrapesjuke hos småfe, kugalskap hos storfe, skrantesjuke hos hjortedyr og Creutzfeldt Jakobs sykdom hos menneske. Mellom, og også innad i artene, er det variasjon i sykdomsgruppa, med ulike typer/stammer av prioner.

Koden i arvematerialet vårt, og varianter i dette, har betydning for hvordan de ulike typene/stammen vil opptre. Det skumle, som er felles for alle prionsykdommer, er at det ikke finnes noen muligheter for å forebygge eller behandle disse. Det betyr at utvikles sykdom, vil man sakte men sikkert død. Spesielt er også at hvis prioner kommer ut i miljøet vil disse i lang tid kunne smitte til andre mottakelige dyr.

Utskilling av prioner fra dyret er bare kjent for prionsykdommene klassisk skrapesjuke (småfe) og klassisk skrantesjuke (hjortedyr). Varianter av spontant oppstått prionsykdom sees hos mennesker og dyr, og antakelig er det spontan opprinnelse til atypisk skrantesjuke sett hos skandinavisk elg og hjort. Opprinnelsen til klassisk skrantesjuke hos villrein er ukjent.

Skrantesjuke ble beskrevet i USA på slutten av 1960-tallet. Opptreden og spredningen av skrantesjuke har her økt fra 3 til 26 stater de siste 18 år (2001-2019).

Annonse

Skrantesjuke som ble påvist hos i alt 19 villreinen i Nordfjella, skilte seg ikke fra det som var beskrevet hos hjortevilt i Nord-Amerika, ved diagnostiske tester. Den forvaltes derfor som en smittsom, klassisk skrantesjuke.

Ytterligere forskning viser at det er nyanseforskjeller mellom norsk villrein og hjortedyr fra Nord-Amerika, men ikke slik at det kan forventes at sykdommen hos villrein skal opptre annerledes. I Nord-Amerika sprer sykdommen seg sakte men sikkert utover kontinentet. Både rein, elg og hjort er vist mottakelige for klassisk skrantesjuke.

Dette er bakteppet for hvorfor dyrehelse- og miljømyndighetene i Norge har tatt påvisningen av skrantesjuke så alvorlig, og utøver ansvarlig forvaltning. Det er en sterk misforståelse når tiltak for sykdomskartlegging og –bekjempelse ansees som hysteri og «hurtigforskningsprosjekt».

Funnet av skrantesjuke hos fire norske elg (og én svensk og finsk) og én hjort bekymrer også. Imidlertid er vår forståelse i dag, at det for typene som er avdekket hos elg og hjort ikke er samme mulighet for smittsom opptreden og potensiale for spredning. I denne forståelsen brukes kunnskap fra prionsykdom hos våre husdyr. Forvaltningen av skrantesjuke hos elg og hjort (atypisk) er i dag derfor annerledes enn hos villrein (klassisk).

Behovet for å raskest mulig å få kartlagt smitteforekomst av klassisk skrantesjuke er særlig viktig, for om mulig å kunne begrense en spredning hvis smitte skulle være tilstede på Hardangervidda. I tillegg er dette en mulig kildebestand som kan avgi dyr til reetablering i Nordfjella, gitt at Hardangervidda er uten smitte.

Det er riktig at man ikke sikkert vet hvilken effekt et stort uttak av bukk vil ha på dynamikken i bestanden. Det er en utfordring med all rettet avskytning og forvaltning, men historisk har Hardangervidda tidligere opplevd tilsvarende nivåer av bukkeandel. Uttaket som villreinutvalget har landet på, er etter beste tilgjengelige kunnskap, ment å ivareta rekruttering for å nå bestandsmålene som er satt.

Verdien av å teste bukk jamført med simle og kalv bygger på kunnskap fra Nord-Amerika, der en skjev kjønnsfordelingen av prionsmitte er tydelig hos artene mulhjort og hvithale hjort. Tilsvarende mønster ble avdekket i Nordfjella, med betydelig høyere andel voksen bukk enn simle.

Ja, det er en del ubesvarte spørsmål rundt skrantesjuke og fremtiden for våre hjortedyr. Derfor er det viktig at den kunnskapen vi har, formidles så korrekt og opplysende som mulig. Dette for å ha en sunn kritikk av viktige myndighetsavgjørelser, og faktagrunnlaget for slike.

Det er hensynet til norske hjortedyr og deres framtidige helse som er overordnet mål for forvaltningen.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Kan hirse være høyreekstrem?