Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Sett fra fjøskrakken

Det viktigste er ikke veska, men hva du fyller den med.

Gucci-emne: Norske kyr. Foto: Svein Arild Aae

Jeg sendte ei pulje okser og kyr til slakt her om dagen, og lurte på om jeg skulle brenne av oppgjøret på ei luksusveske fra Gucci, Prada, Chanel eller Louis Vuitton til kona.

Den høye kvaliteten på norsk kuskinn gjør at omtrent annenhver norske ku ender opp som merkevesker i luksusmarkedet i utlandet. Skinn fra de store oksene våre går til bilseter i høyklasse-Audi, Bentley og Rolls-Royce. Høy kvalitet fordi norsk storfe har svært god helse, vi bruker ikke piggtråd til gjerder og vi er i tillegg lite plaget med lus, lopper og andre skadedyr som lager sår og arr i dyras hud.

Det er bare det at ingen her skjønner hvor «sver» ei slik veske er. Hadde ei av øyas damer gått etter en av kommuneveiene med ei Gucci-veske til 50.000 kroner i stropp over skuldra og ei bøtte småsei eller ei bøtte blåbær i den andre hånda, så hadde ingen spurt etter veska. De hadde spurt hvor hun hadde fått tak i all den flotte småseien, eller hvor hun fant blåbæra.

For å ha fått anerkjennelse for veska, så måtte hun som minimum ha reist til Oslo og prøvd å få innpass i finanseliten der nede, eller kanskje helt til motemetropoler i Europa som Milano eller Paris. Exit på NRK har jo gitt oss et lite innsyn i hva slags hverdagsutfordringer finansmiljøet i hovedstaden sliter med. Kjedsomhet og hvordan klare å bruke nok penger, hvor regjeringen har lagt dem sten til byrden med store skattelettelser, etter ideen om at mer til de som har for mye og mindre til de som har for lite skal bringe landet opp og fram.

Annonse

Like greit å la det være med den veska! Gucci, Prada, Chanel eller Louis Vuitton har skjønt poenget. De har hverken utsalg på Averøy eller i nabokommunene. Det er andre verdier som gjelder der verdiene skapes og oppstår. Damene våre kommer ned fra Hagahornet, Meekknoken, Storheia eller fra en runde rundt Follandsvannet eller Honningsøya etter «stikkutturen». I flate sko, med nasadråpe og sveisen på skeive etter hvor været har kommet fra.

Eller de mange damene som driver gårdsbruk på øya. Er du heldig kan treffe på dem når de kommer ut av fjøsdøra, med etterlatenskaper nedover hender og kjeledress etter at de har tatt i mot en kalv. Kalven blir etter hvert til ei ku, hvor skinnet av kua gir den samme bondedama som tok i mot kalven rundt 100 kroner kvadratmeteren, men hvor altså den samme biten kan ende opp som tre designervesker verdt minst 30.000 norske kroner stykket.

I Distrikts-Norge går verdiene i velstelte gårdstun og hager, utsikt til fjord og fjell i skiftende vær og hva man har lagd, skapt og fått til. Ikke etter prislappen på anheng og staffasje.

Det leveres over 900 storfe til slakt i Averøy. Går du forbi et Gucci- eller et Prada-utsalg i et dekadent storbymiljø og ser ei designveske, eller du utenkelig nok skulle få muligheten til en biltur i en Bentley eller Rolls-Royce, så er det ikke usannsynlig at veska er lagd av en skinnbit fra ei ku fra Averøy eller at skinnet i setet du sitter på i «Rollsen» er fra en storokse som har gått og brumma her i kommunen.

Vi driver med vårt, de med sitt. Det er egentlig helt greit. Ha skapende dager.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

De aktive betaler