Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Selvforsyning og kosthold

Selvforsyningsgraden sier lite om norsk matvareberedskap.

Uendret: Hvis vi produserer flere sauer, som det ikke er etterspørsel etter per i dag, går husdyrproduksjonen opp, men selvforsyningsgraden forblir uendret, skriver innsenderen. Foto: Siri Juell Rasmussen
Uendret: Hvis vi produserer flere sauer, som det ikke er etterspørsel etter per i dag, går husdyrproduksjonen opp, men selvforsyningsgraden forblir uendret, skriver innsenderen. Foto: Siri Juell Rasmussen

Martin Haaskjold Inderhaug i Animalia og Trine Thorkildsen i Matprat skriver i Nationen 13.1 at «økt selvforsyning vil kreve at vi opprettholder husdyrproduksjonen og øker produksjonen og forbruket av norske vegetabiler samtidig».

Vi er mindre skråsikre på sammenhengen mellom selvforsyning og husdyrproduksjon, og vi tviler på at selvforsyningsgraden er en god rettesnor for utformingen av norsk jordbrukspolitikk.

Hvis vi produserer flere sauer, som det ikke er etterspørsel etter per i dag, går husdyrproduksjonen opp, men selvforsyningsgraden forblir uendret. Hvis vi importerer og produserer noen færre kyr og erstatter disse med norsk fisk i vårt kosthold, går selvforsyningsgraden opp og husdyrproduksjonen ned.

Sammenhengen mellom selvforsyning og (husdyr-)produksjon er derfor ikke entydig. Vi kan imidlertid slå fast at selvforsyningsgraden bestemmes av hva vi til enhver tid spiser og hvor stor andel av maten som er norskprodusert.

Hva vi kommer til å spise i fremtiden og hvor denne maten kommer fra, vet vi ikke. Men vi opplever økende bevissthet og debatt om disse spørsmålene. Det er positivt. Og debatten blir bedre om vi skiller klarere mellom hva vi vet, og hva vi ikke vet.

Annonse

Vi vet at den norske befolkningen ikke følger dagens kostråd, og vi vet at regjeringen i henhold til klimaavtalen med jordbruket skal jobbe med forbruksendringer som kan medføre reduksjoner av klimagassutslipp mot 2030.

Vi vet ikke i hvilken grad den nye regjeringen vil lykkes med det. Vi vet at Danmark har en lavere anbefaling om inntak av kjøtt enn Norge. Vi vet at proteinbehovet ikke er noe problem i vårt kosthold, og at dette behovet kan dekkes på mange ulike måter, også basert på norsk produsert mat.

Det gjennomsnittlige proteininntaket i dagens kosthold er cirka 50 prosent høyere enn det som er behovet. Vi vet også at det kommer nye nordiske kostråd i slutten av 2022 og at bærekraft skal få en større rolle i utformingen av kostrådene.

Hvordan det vil slå ut, vet vi ikke. Vi vet heller ikke i hvilken grad nye kostråd kommer til å påvirke folks spisemønster. Men det at vi ikke vet så mye om hva forbrukerne ønsker å spise i framtiden, er ikke noe argument for å bevare dagens kjøttinntak slik Inderhaug og Thorkildsen synes å mene.

I Hurdalsplattformen har regjeringen tallfestet et mål om en selvforsyningsgrad på 50 prosent korrigert for import for fôrråvarer. Selvforsyningsgraden sier lite om norsk matvareberedskap.

Det er ikke uten grunn at de siste to stortingsmeldingene om jordbrukspolitikken har pekt at de tre viktigste forutsetningene for matsikkerhet er løpende nasjonal produksjon, ivaretakelse av produksjonsgrunnlaget og et velfungerende handelssystem for internasjonale markeder.

Løpende nasjonal produksjon inngår riktignok i beregning av selvforsyningsgraden, men eksemplene over viser at sammenhengen mellom løpende produksjon og selvforsyningsgraden ikke er entydig. Og selvforsyningsgraden sier ingenting om produksjonsgrunnlaget og fungerende handel. En bør derfor tenke seg godt om før en bruker selvforsyningsgraden for å begrunne virkemiddelbruken i jordbrukspolitikken.

Neste artikkel

Verden sulter - hva gjør Norge?