Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Riksrevisjonen og rovdyrene

Riksrevisjonen har avgitt rapport om Norsk rovviltforvaltning. Dessverre har den valgt å begrense sine undersøkelser til de siste 15 år.

Riksrevisjonen: Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix

Men som jeg har påpekt, er St.meld. nr 15 (2003-2004) ikke noe naturlig utgangspunkt. Denne rovviltmeldingen fører nemlig videre sentrale hovedlinjer fra St.meld. nr. 35 fra 1997 uten å ta dem opp til kritisk vurdering. Det er ikke plass til å gå inn på problemene med dette i sin fulle bredde, men følgende eksempel viser at noen av de grunnleggende feilgrepene ble tatt før 2004.

Den 16.februar 2001 falt kjennelsen i Oslo namsrett. Her ble klagen fra WWF Norge, Naturvernforbundet og Foreningen Våre Rovdyr over miljøvernmyndighetenes vedtak om å felle en ulveflokk og et par i Østerdalen, avvist. Dette formidlet riksmediene i fullt monn.

Det de ikke nevnte, var at Miljøverndepartementet i den forbindelse hadde framstilt det slik at norske myndigheter aldri hadde tolket Bernkonvensjonen dit hen at vi var forpliktet til å bygge opp en egen levedyktig nasjonal stamme av ulv, slik organisasjonene hadde hevdet. Dette bygde regjeringsadvokaten sin prosedyre på og kunne til og med vise til dokumenter: St.meld. nr 35 (1996-1997) og den tilsvarende innstillingen fra komiteen. Med sidetall: Side 14 i stortingsmeldingen og side 9 i komitéinnstillingen..

På side 9 i Innstilling S. nr 103 (1996-1997) er verken Bernkonvensjonen eller ulven nevnt. På side 14 i rovviltmeldinga står det å lese:

Annonse

”Det framgår av artikkel 6 og 7 samanhalde med artikkel 9 i konvensjonen at kvart einskilt partsland på sjølvstendig grunnlag pliktar å halde oppe levedyktige bestandar av artar som er omfatta av konvensjonen og som naturleg førekjem innanfor landet sine grenser.”

Det heter videre:

”Ettersom partslanda pliktar å halde oppe bestandar av naturleg førekommande artar innafor eigne grenser, må ”bestand” i denne samanhengen tolkast som den bestand eller deler av bestand som fins i det landet som set i verk unntaket.”

Hvordan dette blir forstått i ettertid, kan muligens diskuteres. Men at stortingsflertallet i juni 1997 oppfattet det som at det var delbestanden som skulle bygges opp til å bli levedyktig, det framgår med all tydelighet av stortingsdebatten.

Det er derfor en ganske grov tilsnikelse av Statens prosessfullmektige å påstå at ”lovgiver” aldri har forutsatt at det skal være en egen ulvestamme i Norge. Så kan en bare spekulere i hvilke konsekvenser det ville ha fått dersom retten hadde kontrollert sine egne henvisninger og blitt klar over at det var Stortingets mindretall som i juni 1997 inntok det standpunkt som regjeringsadvokaten tillegger flertallet. Men det er vel grunn til å anta at Staten ville ha opprettholdt sin nye fortolkning av Bernkonvensjonen med en noe mer håndfast begrunnelse. Og da er det ikke sikkert det hadde lykkes så godt å unndra offentlighetens oppmerksomhet fra det forhold at stortingsvedtaket i 1997 bygde på en løgn.

Men på denne måten kunne hovedlinjene i norsk rovviltforvaltning føres videre som om ingen ting hadde skjedd - og uten at riksmediene ble oppmerksom på forholdene. Det synes jeg burde være av interesse – også for Riksrevisjonen.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Den tosidige målsettingen blir ikke fulgt opp