Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Regjeringen driver med maktovergrep mot sitt eget folk

Når offentlige arbeidsplasser forsvinner og servicenæringene sliter samtidig som myndighetene bygger ned infrastruktur og helse- og velferdstilbud i distriktene, da tvinges folk til å flytte fra bygdene.

Skaper forskjeller: Statsminister Erna Solberg og regjeringen skaper større forskjeller mellom folk i byen og på bygda, skriver Torill Olsen. Foto: Fredrik Hagen / NTB scanpix
Skaper forskjeller: Statsminister Erna Solberg og regjeringen skaper større forskjeller mellom folk i byen og på bygda, skriver Torill Olsen. Foto: Fredrik Hagen / NTB scanpix

Vi har en regjering som gjør alt for å helle bensin på et sentraliseringsbål som allerede brenner godt av seg selv. Det som nå skjer fra regjeringshold er dårlig skjult tvang og et maktovergrep. Det er en arroganse mot folket sitt hinsides noe vi har sett før.

Hver uke får vi bevis på at regjeringens politikk svekker samfunnene utenfor de store byene. Og Erna Solbergs politiske medsammensvorne legger ikke skjul på at de vil ha såkalte robuste samfunn, som i praksis betyr å styrke de som allerede er sterke nok. Som om robusthet bare handler om størrelse.

Ansatte i Posten får beskjed om at sortering av post skal skje i Lørenskog utenfor Oslo, slik at arbeidsplasser rundt om i landet forsvinner. Omlegging av postrutiner gjør at Ruth Sigurdsen i Reinfjorden må reise 12 timer for å hente post og medisiner.

Halvparten av passkontorene i landet legges ned, og folk må reise i flere dager for å få pass. Nærpolitireformen er en reform som gir sentralisering og dårligere tilbud i distriktene, advarer forskere. Folk flest ser det i praksis. Mange steder er uten politi.

Beredskapssystemer legges ned eller flyttes, slik at sikkerheten for folk svekkes. Et grelt eksempel er at etter at Kystradioen i Vardø ble stengt fikk ikke båter i havsnød radiokontakt på flere timer.

Januar 2017 var 33 statlige universiteter og høyskoler i Norge blitt samlet til 21. Reformen ble gjennomført med betydelig politisk kraft. Slik tiltrekkes ungdom til større byer. Av de klassiske breddeuniversitetene er det bare Universitetet i Oslo som ikke har fusjonert.

Annonse

En januardag opplevde jeg å ha et så sykt barn at det stod om livet.

Lista over sentraliseringstiltak er lang som et vondt år; Det skjer fort og det skjer på de aller fleste samfunnsområder. Det er en nedbygging av landet utenfor de store byene, og hvis folk protesterer er det ingen av regjeringskameratene som bryr seg. Arrogansen er opprørende.

Jeg har akkurat sett nok et tv-innslag der fødetilbudet skal flyttes, denne gangen fra Kristiansand til Molde. Når kvinnene er redde og usikre for å måtte føde i ambulansebiler, svarer Høie at problemer med rekruttering gjør at fødetilbudet ikke er trygt. Arrogant nok hører man ikke på folket som bor der.

Det som nå skjer er at folk i distriktene ikke får det tilbudet de har krav på. Jeg skal kunne føde mine barn med like godt tilbud som ei som bor i Tromsø eller Drammen. Alle kvinner i Norge, uansett hvor de bor, skal kunne stole på at deres syke barn blir ivaretatt like godt som andre barn. Den følelsen er det mange som ikke har i dag.

En januardag opplevde jeg å ha et så sykt barn at det stod om livet. Han var borte i flere minutter, men ble reddet av dyktige lokale ambulansefolk. Legen måtte kjøre snøbeltebil i tre mil for å komme frem til helsesenteret på grunn av dårlig vær. Ambulanseflyet som skulle ta ungen til et større sykehus hadde problemet med å lande. Dette fryktelige minnet viser hvor sårbar vi distriktsfolket er. Slik skal det ikke være, vi er ikke annenrangs borgere.

Det regjeringen nå gjør er å skape enda større forskjeller mellom folk i by og bygd. Det gjør de konsekvent og bevisst. De lar seg ikke politisk bevege når distriktsfolket går i fakkeltog for å beholde helt nødvendige velferdstjenester. De nekter å forstå at vi ikke er ulydige og opprørske, men redd for barna våre når helsetilbudet svekkes og skoler legges ned. Fra mitt ståsted er maktarrogansen i regjeringslokalene skremmende. Folk sier høylytt at «jeg er så forbanna at jeg gleder meg til å gå til stemmeurnene og vise min forakt!»

Men de partiene som nå sitter med makta kan telle, det skal de ha. De har funnet ut at det er flest stemmekveg i de store byene, og da kan de tekkes byfolket med bypolitikk og dermed beholde makta. Flere høytlønte arbeidsplasser, bedre infrastruktur, større universitet, bedre spesialisthelsetjenester og moderne transportløsninger. Det høres jo rettferdig ut på et vis: At en større andel av statlige midler skal gå dit det er flest folk?

Men slik forskjellsbehandling kan man ikke ha hvis man kaller seg for en demokratisk velferdsstat. Landet flyter over av penger, men sloss mot sitt eget distriktsfolk. Og det rammer de aller svakeste: Det skal ikke være sånn at å bli gravid i distriktene er farligere for babyen enn om man blir gravid i en by? Det ville være et maktovergrep mot sitt eget folk!

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Kva med Nesna, statsråd Asheim?