Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Rask deling av Troms og Finnmark

Når vi skal oppløse tvangsekteskapet mellom Troms og Finnmark, kan vi ikke gamble med sikkerhet, velferd og demokratiske spilleregler.

Til Stortinget: Som kommunalminister har jeg en plikt til å legge fram en godt opplyst sak for Stortinget, skriver Bjørn Arild Gram. Foto: Terje Pedersen / NTB
Til Stortinget: Som kommunalminister har jeg en plikt til å legge fram en godt opplyst sak for Stortinget, skriver Bjørn Arild Gram. Foto: Terje Pedersen / NTB

Nationen er på lederplass 20. november utålmodig etter å få delt Troms og Finnmark. Det er jeg også, for Solberg-regjeringens bruk av tvang for å slå sammen fylker har vært unødvendig, kostbar og har skapt mye frustrasjon.

Men i iveren etter å rydde opp kan vi ikke overkjøre demokratiske spilleregler og forsvarlig saksbehandling. Nationen mener jeg "utsetter" oppløsningen av fylker. Jeg skjønner ikke hvor Nationen tar det fra, og jeg må si jeg er litt overrasket over at en kvalitetsavis på lederplass hopper så raskt til en uriktig konklusjon.

La meg forsøke å gå gjennom det grunnleggende som gjør at Troms og Finnmark blir egne fylker igjen fra 1. januar 2024.

I juni i år sendte Troms og Finnmark fylkeskommune et brev til departementet hvor det sto: «Troms og Finnmark fylkesting ber Stortinget snarest igangsette oppdeling av Troms og Finnmark fylkeskommune, jf fylkestingets vedtak i sak 10/20».

Til tross for at denne ene setningen kom uten noen saksutredning om hva en deling vil ha å si for samfunnsutviklingen, tjenestetilbud, myndighetsutøvelse og lokaldemokrati, har jeg valgt å se på dette som en søknad om oppløsning.

Annonse

To uker etter at jeg overtok som kommunalminister, sendte jeg et brev hvor jeg bekreftet at regjeringen vil sende en sak til Stortinget med forslag om å innvilge den innsendte søknaden fra fylkestinget i Troms og Finnmark. Jeg skrev også at jeg ville komme tilbake med nærmere informasjon om hvordan dette skal gjøres.

12. november sendte departementet et brev til blant annet Troms og Finnmark som redegjør for denne prosessen og tidsplanen.

Inndelingsloven slår fast at søknad om deling av fylker må komme med en begrunnelse: Søknad om at det skal setjast i gang utgreiing om grenseendring eller grensefastsetjing skal vere skriftleg og grunngitt, og må innehalde forslag til nye grenser. Det bør være en grei oppgave for fylkeskommunen å begrunne hvorfor de ønsker å dele seg opp.

Å dele et eksisterende fylke er ikke gjort gjennom et vedtak i departementet eller regjeringen. Stortinget må fatte vedtaket, og som kommunalminister har jeg en plikt til å legge fram en godt opplyst sak for Stortinget.

Det har jeg planer om å gjøre så raskt som mulig etter at vi har mottatt utredete søknader om deling. Tidsplanen er avhengig av at Stortinget kan fatte vedtak om deling innen sommeren 2022.

Etter at vedtaket er fattet må det gjøres mye arbeid i alle forvaltningsnivåer. Det må gjøres endringer i statlige registre, i matrikkelen og i beregningen av fordeling gjennom inntektssystemet for de nye fylkeskommunene. Dette er for å sikre utbetaling av velferdsordninger, skatteinnkreving, koordinering av nødetater og mye annet.

Jeg antar at Nationen er enig i at de nye fylkestingene også bør ha valgte politikere. Da må partiene ha rimelig tid til å gjennomføre forsvarlige nominasjonsprosesser og legge fram sine listeforslag. I tillegg må det utarbeides et manntall som kan brukes ved valget og det må gjøres endringer i systemet som brukes for gjennomføring av valg.

Alt dette må være på plass senest januar 2023, og det krever en god del forberedelser og testing. Fylkestingsvalget i september 2023 vil derfor være det første og beste tidspunktet for å velge nye fylkesting.

Delingen av Troms og Finnmark er altså ikke utsatt, men vi må følge loven og ha en forsvarlig saksbehandling. Å gjøre denne jobben er en større oppgave enn det er å kaste ut enkle påstander som ikke tar innover seg arbeidet som skal til for å gjennomføre delingen.

Neste artikkel

Slamring i stortingsdører