Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Professorer til angrep på organisasjonsfriheten

La det ikke herske noen tvil: Norske bønder kan levere melken sin til akkurat hvem de vil.

Organisasjonsfrihet er en nødvendig forutsetning for fri konkurranse, skriver Kristin Taraldsrud Hoff. Foto: John Trygve Tollefsen
Organisasjonsfrihet er en nødvendig forutsetning for fri konkurranse, skriver Kristin Taraldsrud Hoff. Foto: John Trygve Tollefsen

D´herrer økonomiprofessorene Foros og Kind samt jusprofessor Hjelmeng avlegger samvirkene en visitt her i avisen 09.05.20. Tilsynelatende er de opptatt av manglende konkurranse i meierimarkedet, men det som står igjen etter professorene er et angrep på organisasjonsfriheten, forkledd som en vaklende stråmann.

Les innlegget her:

”Siden Tine står for 95 prosent av innsamlingen av melk er det ganske åpenbart at konkurransen om bøndene er svak”, hevder de lærde i sin kronikk, som de selv oppgir å være kjøpt og betalt av Q-Meieriene og Synnøve Finden. Påstanden forblir ubegrunnet, og er dessuten usann.

La det ikke herske noen tvil: Norske bønder kan levere melken sin til akkurat hvem de vil. Noen leverer til Q, som er eid av en stiftelse, mens de fleste leverer til Tine, som er eid av melkebønder i samvirke. Begge selskapene betaler utbytte til sine eiere – Q til stiftelsen, Tine til bøndene. Det er lovverket som bestemmer hvordan utbytte kan utbetales.

Samvirkeloven slår fast at utbytte i samvirker skal utbetales som såkalt patronasje, det vil si etterbetaling etter eiernes omsetning i samvirkeselskapet. Når jusprofessoren og hans kumpaner foreslår en annen utbyttepraksis enn loven foreskriver må vi anta at det er mot bedre vitende.

Annonse

Både dette og andre professorale leserbrev legger til grunn at samvirkeorganiseringen og etterbetalingen hindrer konkurransen i melkemarkedet. Min påstand er at det er omvendt: Bøndene leverer melken sin der de får mest igjen for den. Det er ikke det minste mystisk, og snarere et eksempel på at konkurransen virker enn at den mangler. At også bønder får utbytte der de er eiere er heller ikke et uttrykk for manglende konkurranse, men at bønder kan regne, markedet fungerer og samvirkene følger loven. (Og som professorer i økonomi vet – også i monopolmarkeder kan det være konkurranse, selv om det ikke er noen konkurrenter.)

På tross av lovens bokstav vil professorene likevel ha en annen innretning på utbyttepolitikken i samvirkene. Kompensasjon for samvirkenes etterbetaling er en variant. Mener virkelig konkurransens våpendragere at staten skal subsidiere store selskaper eid av stiftelser og private equity? Eller skal norske skattebetalere spleise på utbyttet til Q og Finden med melkebøndene?

At man ønsker statlig fôr til egne kjepphester er imidlertid ingen nyhet i et kapitalistisk demokrati. Da er det mer oppsiktsvekkende at de konkurransedepriverte professorer mener selskapsavkastningen ikke lenger skal knyttes til eierskap, men til størrelsen på melkekvoten. Om forslaget er aldri så lovstridig og dumt er det i alle fall forfriskende å høre frikonkurransens fremste forsvarere foreslå at utbytte i private selskaper heretter skal bestemmes av statens kvotereguleringer.

Mer alvorlig er det at professorene går løs på organisasjonsfriheten. Etter deres mening er det organiseringen i melkesektoren som gir konkurrentene ulemper, og – må man anta – svekker konkurransen. Når professorene adresserer samvirkenes patronasje er det altså samvirkeorganiseringen som er feil, og ikke at deres egne oppdragsgivere sender utbyttet til andre enn bøndene som leverer dem melk.

Bønder leverer melk til hvem de vil, og de kan organisere seg som de vil. Organisasjonsfrihet er en nødvendig forutsetning for fri konkurranse. Det er også en nødvendig forutsetning for demokrati, og derfor en grunnlovsfestet menneskerett. Professorene har sikkert fått god betaling for å stable konkurransestråmannen på beina. At de bruker sin akademiske posisjon til å angripe organisasjonsfriheten er imidlertid verdiløst.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Vi trenger et norsk proteinskifte!