Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Produksjonsfordelingen er viktig for fremtiden til norsk matproduksjon

Norsk landbruk er i dag i verdenstoppen på bærekraftig matproduksjon. Samtidig vet vi at trenden med at forbrukerne heier på lokal mat fortsetter i 2019.

Korn: Mens kornarealet går ned, vet vi at det er rom for mer norsk korn. Foto: Halvard Alvik, NTB scanpix

Det å vite hva maten inneholder, er produsert og kommer i fra blir stadig mer viktig for forbrukerne.

Helt siden jeg ble engasjert i Felleskjøpet har jeg vært opptatt av at vi må gjøre alt vi kan for at bonden, norsk mat og landbrukets store verdiskaping rundt om i hele landet får mer oppmerksomhet og mer «kred» i samfunnet. Med svært lav antibiotika- og plantevernbruk er vi allerede i en særstilling internasjonalt. Vi har ikke vært flinke nok til å nå fram med dette til folk flest.

Vi ser flere debatter der det mangler kunnskap om hvor trygg og sunn norsk mat er, hvor godt vi tar vare på dyra våre og hva landbruket faktisk betyr for arbeidsplasser, verdiskaping og aktivitet i hele Norge. Uten denne kunnskapen, er det lett å velge bort norsk mat. For oss som jobber i næringen handler det om å videreutvikle disse fordelene slik at vi får både nye nisjeprodukter og de gode hverdagsproduktene.

Stortinget har vedtatt økt matproduksjon på norske ressurser. Sammen med trenden der forbrukerne foretrekker lokal og kortreist mat gir den oss i landbruket en mulighet for å få frem fordelene med norsk matproduksjon. Skal vi lykkes med dette målet må vi bruke hele det knappe arealet vi har tilgjengelig. Derfor har Felleskjøpet også alltid vært en sterk forkjemper for arbeidsdelingen vi har i norsk jordbruk, den såkalte kanaliseringspolitikken. Den er helt avgjørende for at vi kan utnytte den sparsomme matjorda vår på best mulig måte og opprettholde produksjonen.

Annonse

Kanaliseringspolitikken, Felleskjøpet – og ikke minst vi bønder – er avhengig av en rasjonell korn- og kraftfôrkjede. Skal vi ta vare på arbeidsdelingen mellom korn- og grasområdene, må vi stoppe utviklingen vi har hatt de siste 10-15 årene med nedgang i kornarealene og en økning av grasarealene på Østlandet. Dette har også ført til reduksjon i grasarealene på Vestlandet og i Nord-Norge.

Årsaken er opplagt: Økonomien i kornproduksjonen har vært for dårlig, og i tillegg har tilskuddsordninger eller bortfall av disse stimulert til mer gras på kornjord, og da særlig i de marginale kornområdene. Kornøkonomien har sakket akterut sammenlignet med andre produksjoner, og taper i konkurransen mot grasproduksjon på Østlandet. Denne rekanaliseringen undergraver målet om økt norsk matproduksjon på norske arealer.

Mens kornarealet går ned, vet vi at det er rom for mer norsk korn. Det er behov for mer mathvete, mer fôrhvete og akkurat nå også mer havre. Vi bør også produsere mer olje- og belgvekster. Mer norsk korn vil bidra til at mer av maten vår produseres på norske arealressurser. Det sikrer oss bedre selvforsyning og større legitimitet for norsk mat. Samtidig er arbeidsdelingen i landbruket viktig. For at husdyrproduksjonene ikke skal rammes for hardt, er det nødvendig at prisnedskrivingstilskuddet blir økt like mye som målprisene.

En enstemmig næringskomite har også sagt at: «reell økt selvforsyningsgrad er avhengig av at økt matproduksjon skal være med grunnlag i norske ressurser». Dette må legges til grunn ved utforming av landbrukspolitikken.

I tillegg må vi sammen i landbruket gjøre et krafttak for å profilere norsk mat og matproduksjon enda bedre overfor våre kunder – forbrukerne – og vi vil kunne fremme våre krav enda sterkere overfor beslutningstakere. Da må vi lykkes med å gripe mulighetene trendene gir oss – ved å vise at vi i landbruket står sammen om produksjonsfordelingen som gir de kortreise nye nisjeprodukter og de gode hverdagsproduktene.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Tøff start på livet for laksen