Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Omstilling av Norge?

Vi finner neppe en slik gullkalv igjen, men vi har ikke annet valg enn å prøve

Nytt spor: Nå tåler ikke kloden en verden som higer etter olje lenger. Norge må på et nytt spor, skriver Gunnar Gundersen. Foto: Mostphotos
Nytt spor: Nå tåler ikke kloden en verden som higer etter olje lenger. Norge må på et nytt spor, skriver Gunnar Gundersen. Foto: Mostphotos

Olje har vært «the name of the game» i Norge de siste 30-40 år. Næringen har hatt en fantastisk lønnsomhet med en verdiskaping pr sysselsatt som ingen andre næringer verken har vært i nærheten av eller kan drømme om. Volumet har vært stort og skattenivået høyt. Norge som nasjon har dermed hentet inn store deler av verdiene som har kommet ut av Nordsjøen og vi har som befolkning fått et historisk velferdsløft.

Det er liten tvil om at dette fram til nå har vært en vellykket nasjonal strategi. Vi har også klart å unngå å bruke pengene løpende, men har omplassert mye av verdiene fra Nordsjøens bunn inn i Statens Pensjonsfond Utland (SPU), populært kalt «Oljefondet». Det er ikke mange land som har klart det kunststykket!

Men, denne suksessen kan også ha fått noen andre utslag. Norge som nasjon er på mange måter forretningsdrivende i olje. Få eller ingen alternativ næringsvirksomhet har nådd oljevirksomheten til knærne en gang hva gjelder effekt på nasjonen Norges handlefrihet og økonomi. Vi har et offentlig forbruk og en offentlig sysselsetting som kan bli tilnærmet umulig å opprettholde når oljen skal fases ut. Det undervurderes kraftig i mange miljøer hvor utfordrende og vanskelig dette kan bli.

Suksessen som norsk oljevirksomhet har vært, har imidlertid også gitt som resultat at vi ikke har diskutert risikoen rundt den nasjonale strategien i særlig grad. Krisepakka for oljenæringen avslører at vi kan være i ferd med å ønske oss at treet skal vokse inn i himmelen i stedet for å ta omstillingsbehovet på alvor.

Oljenæringen fikk kraftige stimulanser i oljenedturen på begynnelsen av 2000-tallet. De ble ikke tatt bort da oljeprisen kom seg opp igjen (surprise, surprise!) og nå ber man om ytterligere støttetiltak. «Ellers vil 10.000-vis av arbeidsplasser gå tapt», sies det.

Annonse

«Alle» sier at skal klimaproblematikken løses så må oljeforbruket ned. Det hevdes at vi allerede har funnet de ressursene som kan forbrukes om ikke den skal forverre seg betraktelig. Vi snakker om at Norge nå må omstilles, men vil fortsette å stimulere olje. Teorien er at oljeservicemiljøer skal være drivkraften i en omstilling. Den teorien er det grunn til å betvile.

Det er et langt, vanskelig og utfordrende steg fra å være best i en bransje man kjenner til å bli konkurransedyktig på helt nye områder. Noen teknologier og noen oljemiljøer vil nok kunne være en drivkraft i en omstilling, men jeg betviler det som hovedregel. De fleste vil holde seg i det segmentet de kjenner og kan. Det gjelder i særdeleshet om staten Norge bruker ressurser på å stimulere den tradisjonelle aktiviteten.

Oljealderen fortrengte mange industrigrener fra Norge. Treforedling er en av dem og kan tjene som et godt eksempel på utfordringen med å få aktiviteten tilbake. Norge var fram til ca 2012 netto importør av cirka 30 prosent mer tømmer enn Norge avvirket. Nå er vi netto eksportør av 30 prosent av det som hugges. Vi har ikke lenger de sterke bedriftene, de teknologiske miljøene og kapitalgrunnlaget som skal til for å unngå å forbli en råvareeksportør, også av tømmer!

Oljealderen fortrengte mange industrigrener fra Norge. Treforedling er en av dem.

Norge trenger en strategi for å bygge nye verdiskapingsmiljøer. Disse dukker ikke opp av intet og det er en tøff verden der ute. Skal vi omstille Norge og samtidig videreutvikle vårt velferdsnivå, må vi etablere næringer som evner å utvikle internasjonal konkurransekraft. Norge er et lite land langt mot nord som har utviklet et velferdssamfunn gjennom å spesialisere oss på det vi er gode på og kjøpe av andre det vi ikke har forutsetninger for å lykkes med her.

«Oljealderen» ga oss mye – grovt sett gikk vi i retning av å selge en vare verden higet etter -olje – og importere svært mye annet. Når dette kom samtidig med at Kina ble verdens (billig)fabrikk skjøt velstandsnivået i været.

Nå tåler ikke kloden en verden som higer etter olje lenger. Norge må på et nytt spor. Vi har allerede opplevd et nasjonalt velferdsdropp gjennom svekket krone, og vi har fortsatt utfordringen i å finne «hva vi skal leve av etter oljen». Jeg tror det trengs risikoavlastning av den typen vi har hatt i Nordsjøen om vi skal lykkes i å finne investeringsviljen til å utvikle ny, konkurransedyktig verdiskaping. Det er lett å forstå kravet om å stimulere oljeaktiviteten. Vi finner neppe en slik gullkalv igjen, men vi har ikke annet valg enn å prøve.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Pelsdyrbøndene må sikres erstatning