Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Omfordeling av arealer vil lønne seg

Omfordeling av hvem som driver hvilke arealer kan føre til millioner i sparte kostnader. Kommunene er en nøkkelaktør som med bedre systemer kan bidra til dette.

Mindre traktorkjøring: En mer hensiktsmessig fordeling av jordbruksareal mellom bruk er bra både for bondens lommebok og miljøet, mener artikkelforfatterne. Foto: Lars Johan Wiker
Mindre traktorkjøring: En mer hensiktsmessig fordeling av jordbruksareal mellom bruk er bra både for bondens lommebok og miljøet, mener artikkelforfatterne. Foto: Lars Johan Wiker

Strukturutviklingen i norsk jordbruk fører til stadig færre bruk. Siden jordbruksarealet forblir noenlunde uendret, øker gjennomsnittsstørrelsen av de gjenværende brukene år for år. Det betyr flere teiger per bruk, mer kjøring langs vei, høyere kostnader og økte utslipp av klimagasser.

I prosjektet LANDFRAG har vi beregnet hvor mye norsk jordbruk kan spare ved en mer hensiktsmessig fordeling av jordbruksareal mellom bruk. Potensialet er anslått til 648 millioner kroner i sparte transportkostnader. Det tilsvarer en reduksjon i jordbrukets samlede kostnader med 1,5 prosent.

Klimagassutslippene kan reduseres med 25.000 tonn CO2-ekvivalenter. Det er i så fall 0,5 prosent av ambisjonen om utslippskutt i jordbrukets frivillige klimaavtale.

Annonse

Lokale møter gjennomført i prosjektet i regi av Nordlandsforsknings Tone Magnussen, har vist at bare det å få jordeiere og bønder samlet for å snakke om problemet, har god effekt. I Vestvågøy har konfliktrådet kommet inn for å megle i vanskelige situasjoner, mens i Namdalen har man prøvd ut løsning med jordmegler.

Det kommunale landbrukskontoret er en nøkkelaktør. Mange landbrukskontor ønsker å ha oversikt over hvem som driver hvilken jord i sin kommune, men har ikke ressurser eller verktøy til dette i dag. En løsning vil være å gi landbrukskontorene et system som gjør det mulig for dem å ha oversikt over leieavtalene i sin kommune. Her må Landbruksdirektoratet kjenne sin besøkelsestid.

Det er mye som må klaffe for å kunne utløse dette potensialet. Beregningen er basert på en rekke forenklende antakelser. Eksempelvis har teiger ulike dyrkingsegenskaper. Arealbytte som forutsetter at bonden skal sitte igjen med like mye areal av minst samme kvalitet, gir ikke store muligheter for mindre dekk og diesel. En teig drives som regel av ett bruk. I beregningene er det forutsatt at teiger kan deles, dvs. at flere bruk driver deler av samme teig. Dette er en effektiv måte å redusere krysskjøring på, men trolig vanskelig å oppnå i praksis. Kjørekostnadene er beregnet for to kommuner og deretter oppskalert til hele Norge. Også dette er en forenklende antakelse.

Fortsatt strukturutvikling vil gjøre kjørekostnader og tilhørende utslipp til et tilbakevendende tema. Det er lite trolig at leiemarkedet for jord alene er i stand til å gi en mer fordelaktig arealfordeling. Kollektive løsninger og samarbeid mellom bønder er viktige nøkler for å redusere krysskjøring i jordbruket. Delta i samtalen på vår digitale konferanse «Norske landbruksarealer – er vi rustet for fremtiden? 12. november».

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Utvikling eller styrt avvikling av mjølkeproduksjonen?