Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Om å stryke pelsdyrbøndene med hårene

Det er fullt mulig å ha respekt for ulike meninger om å holde pelsdyr i bur. Det er vanskeligere å ha respekt for den politiske prosessen de siste 3–4 årene, som førte fram til vedtak om nedleggelse.

Pelsdyr: Tirsdag ble det klart at pelsdyrbøndene får kompensasjon som om det var ekspropriasjon. Foto: Bjarne Bekkeheien Aase
Pelsdyr: Tirsdag ble det klart at pelsdyrbøndene får kompensasjon som om det var ekspropriasjon. Foto: Bjarne Bekkeheien Aase

Men når det kommer til de som har livnært seg av, og plassert sin familieformue gjennom flere slektsledd i en lovlig næring, har behandlingen av disse vært så respektløs at det er umulig å unngå politikerforakt overfor dem som lenge så ut til å vinne fram.

Det har blitt sagt og ment så mye skammelig at det er best å forbigå i stillhet. Men toneangivende kommentatorer i en seriøs presse bør etter min oppfatning imøtegås. De lever av å være meningsbærende.

Aftenposten hadde mandag 3. februar en lederartikkel om pelsdyrkompensasjon, der tittelen var «Stryk pelsdyrbøndene med hårene». Denne bør ikke få stå uimotsagt, men Aftenposten prioriterte ikke å publisere mitt tilsvar. Derfor er det flott at vi har Nationen.

Essensen i Aftenpostens leder var at næringsdrivende må akseptere risiko, at pelsdyrbønder kan «få seg jobb nede i bygda», at kompensasjon etter takst er for mye å kreve, men at det kunne være grunn til individuell behandling for å unngå at noen ble sittende igjen med milliongjeld. Her er det tilsvaret jeg sendte til Aftenposten:

Som selvstendig næringsdrivende tror jeg pelsdyrbønder har forstått at de må forholde seg til risiko. I en næring basert på verdensmarkedets prisnivå direkte inn på pelsdyrfarmen, tror jeg disse bøndene forstår risiko enda bedre enn bønder flest, uten forkleinelse for sistnevnte!

At i tillegg den innenrikspolitiske risikoen skulle være større i en næring uten importvern, enn i norsk jordbruk for øvrig, tror jeg de fleste ble litt overrasket over. Ikke minst etter Stortingets vedtak i 2017. En «morgengave» til Venstre om yrkesforbud få år senere hadde da høye odds.

Annonse

Jeg tror heller ikke disse bøndene trenger belæring fra Aftenposten om at de kan «få seg en jobb nede i bygda og fortsette å bo på bruket». Men det er ikke det saken dreier seg om.

Aftenpostens medlidenhet med pelsdyrbønder strekker seg ifølge lederartikkelen ikke lengre enn til pelsdyrnæringens kreditorer. At «den tenkte bonden som blir boende kan sitte igjen med milliongjeld på grunn av lite forutsigbar politikk», synes lederskribenten kanskje er i overkant, i alle fall antydes det «individuell behandling». På den annen side konstateres det at: «Å dele ut penger ukritisk etter ekspropriasjonsrettslige prinsipper er dyrt og unødvendig».

Bokført egenkapital er åpenbart ikke egnet verdsetting. Det er det nesten bare byråkrater som kan finne på å foreslå. Mye tyder på at dette endelig har fått politiske gjennomslag også.

Bokført verdi

Jeg er både forundret og ikke lite rystet over et slikt standpunkt. Hvorfor dette skille mellom fremmedkapital og egenkapital? Kan Aftenpostens lederskribent redegjøre for hvorfor det skulle være helt greit å frata alle pelsdyrbønder deres familieformue bygget opp over flere generasjoner, mens det er greit å kompensere dem for «milliongjeld» der låneinstitusjonen sitter med en vesentlig del av tapsrisikoen?

Dersom markedsøkonomi skal fungere, noe jeg trodde Aftenposten hadde forståelse for, burde det vært en selvfølge at storsamfunnet erstatter tapt egenkapital på samme måte som tapt fremmedkapital, overfor dem som blir rammet av plutselige omveltninger, eller «lite forutsigbar politikk» som Aftenposten uttrykker det. Det er kun én måte å håndtere det redelig på, og det er å gi erstatning ut fra markedsbaserte verdier. En taksering må følgelig gjennomføres, enten ut fra nedskrevet gjenanskaffingsverdi, eller basert på neddiskonterte fremtidig kontantstrømmer.

Bokført egenkapital er åpenbart ikke egnet verdsetting. Det er det nesten bare byråkrater som kan finne på å foreslå. Mye tyder på at dette endelig har fått politiske gjennomslag også. Aftenposten har dessverre ikke bidratt til forståelsen.

Etterord:

Vi vet hvordan det har gått. Noen politikere kan nå rette ryggen, og en næring kan løfte hodet og se fremover. Av og til er det en fordel med mindretallsregjeringer. Bondevettet har ikke sjelden bedre kår i Stortinget enn i departementskorridorene.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Kredittrisiko spres som virus