Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Nortura – bondens selskap?

Føler bøndene – som eiere – at de faktisk har fått igjen det som de har vært med på å investere?

Styreleder i Nortura, Trine Hasvang Vaag. Foto: Siri Juell Rasmussen

Som mangeårig arbeidstaker ved Nortura Otta (både i den offentlige kjøttkontroll og som kvalitetsleder ved bedriften) er jeg meget bekymret for det som nå skjer i kulissene. Nortura har i mange år slitt med inntjeningen, og dagens strukturplaner – der sanering av Otta-anlegget er et av alternativene – baserer seg på en påstått overkapasitet i selskapet – dvs. det er for mange slaktelinjer i forhold til antall dyr slaktet.

Hvordan kan styret ved styreleder Trine Hasvang Vaag da forklare at man planlegger for å utvide for slaktemengde av storfe ved Nortura Rudshøgda til 250 dyr om dagen uten at dette betyr en «slakting» av anlegget på Otta (referert i Gudbrandsdølen-Dagningen 5. september)? Vil ikke dette faktisk bidra til at overkapasiteten økes?

Jeg har i alle år handlet på Coop – også et samvirkeselskap. Det skuffer meg derfor at det er så lite Gilde-produkter i hyllene. Coops såkalte merkevarer er så vidt jeg har lest meg til alle produsert av Fatland-gruppen. Her ligger nok forklaringen på Norturas vanskelige økonomiske situasjon – de er ikke konkurransedyktige nok.

Annonse

Konserndirektør Arne Kristian Kolberg måtte ta sin hatt og gå tidligere i år, nettopp på grunn av dårlige økonomiske resultater. At man da i det hele tatt vurderer å legge ned et anlegg som i alle år har levert betydelige positive resultater er derfor mer enn merkelig. Og jeg har noen spørsmål jeg håper styret kan avklare seg imellom før det avgjørende møtet i oktober:

For noen år siden var det betydelig fokus på en relativt for stor administrasjon i Nortura (dvs. antall ikke-produserende ansatte i forhold til produserende ansatte, dvs. slakte- og skjærepersonell) sammenlignet med de konkurrerende anleggene Fatland, Furuseth og Nordfjord kjøtt. Hvordan har utviklingen vært de siste årene? Er det fremdeles slik at Nortura sliter med en for kostbar administrasjon (bl.a. en økonomiavdeling som ser ut til å arbeide mer for å spare penger i stedet for å tjene penger, og som har en grunnleggende holdning at «Størst er best»).

Nortura Otta har i alle år vært et svært godt og ikke minst nødvendig buffer-anlegg, både for Rudshøgda og for Malvik. Slaktehastigheten ved Malvik-anlegget er så vidt jeg husker rundt 50 storfe i timen. Dette vil si 4 ordinære storfelass. Ved én times stans ved slaktelinja ved storanleggene – hvor skal man da plassere de dyra som befinner seg på veien? Skal man stadig vekk utvide oppstallingskapasiteten slik at man kan ta høyde for slike stopp – eller er det bedre å satse på et anlegg som kan snu på femøringen og brette opp ermene og jobbe overtid for å bistå i en vanskelig situasjon?

Nortura har de siste årene brukt store ressurser på omorganisering, og millionene har trillet ut av kassen til store ombygginger. Føler bøndene – som eiere – at de faktisk har fått igjen det som de har vært med på å investere?

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Sliter med EØS og Ap-ledelsen