Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Norsk hyttepolitikk – et lokalt og nasjonalt anliggende!

Fremmedgjøring mellom bygd og by en økende utfordring som motvirkes av hyttefenomenet.

Hytter: Hyttefolket er ofte aktive, ressurssterke forbrukere og deltagere i lokalsamfunnene med et ekte hjerte for utvikling av lokalmiljøet. Foto: Halvard Alvik / NTB scanpix
Hytter: Hyttefolket er ofte aktive, ressurssterke forbrukere og deltagere i lokalsamfunnene med et ekte hjerte for utvikling av lokalmiljøet. Foto: Halvard Alvik / NTB scanpix

Julen er høysesong for mange av de 500.000 hytteeiere i Norge. Flere millioner nordmenn reiser 1–4 timer fra sin primærbolig i byer eller tettbygde strøk, ut til hytta på fjellet eller ved kysten. Det er et særnorsk fenomen som i altfor liten grad er medregnet i kunnskapsgrunnlaget for utformingen av samfunnsutviklingen i Norge.

17. desember hadde kommunalminister Monica Mæland en kronikk i Nationen «Riktig bruk av fjell og utmark vil gi vekst og arbeidsplasser» om verdiskapingen fra hytteutbygging, sammenholdt med utfordringer og avveininger som hensynet til naturmangfold og bærekraftig bruk av distriktenes arealer krever.

Les kronikken fra Monica Mæland her:

Utmarkskommunenes Sammenslutning USS har utvikling av hyttepolitikk som prioritert arbeidsområde og er svært fornøyd med at kommunalministeren tar opp dette tema.

Vi må spørre oss: Hvordan hadde Norge sett ut dersom ikke denne enorme forflytningen av folk hadde foregått fra by til land, i helger, ferier, høytider og i stadig større grad også i midtuken fordi teknologien gjør det mulig å jobbe fra hytta?

Hvordan hadde næringsutvikling og verdiskaping utviklet seg i distriktene uten hyttefolket? Hvordan hadde CO2-regnskapet sett ut dersom bare halvparten av hytteeierne i stedet hadde kjøpt seg feriebolig i Sør-Europa og satt seg på flyet et titalls ganger i løpet av året? Hvordan hadde folkehelsa utviklet seg uten hyttefolkets turer i fjell, kyst og utmark?

Og sist, men kanskje aller viktigst: Hvordan hadde fremmedgjøringen mellom by og land sett ut dersom hytter ikke var del av norsk kultur?

Fra flere hold fremheves at bedre veier har redusert avstanden mellom by og land, men den kulturelle avstanden er økt. Byfolk forstår mindre bygdefolk og vice versa. Ved sin blotte tilstedeværelse som utabygds personer gir hyttefolket positive impulser lokalt og viktige bidrag til levende bygder – de binder sammen land og by på en flott måte som gjør det attraktivt å bo på fjellet og bidrar til å fremme gjensidig forståelse og respekt mellom by og distrikt.

Med tanke på at 33 prosent av Oslos befolkning er innvandrere og stadig færre av de resterende Oslo-borgere har besteforeldre, onkel eller tante på bygda, er fremmedgjøring mellom bygd og by en økende utfordring som motvirkes av hyttefenomenet.

Hyttefolket er ofte aktive, ressurssterke forbrukere og deltagere i lokalsamfunnene med et ekte hjerte for utvikling av lokalmiljøet.

Hyttebruken har endret karakter. Samfunnsforskerne bruker begreper som «deltidsinnbyggere» om hyttefolket – en kategori som faller midt mellom fastboende og «vanlige» turister. Moderne familier lever «flerhushjem»-tilværelsen og forskerne taler om «rekreasjonsmessig byspredning». På denne måten bidrar hyttefolket til spredt bosetning og levende lokalsamfunn i hele landet.

Annonse

Hyttekulturen er ikke bare positiv for hyttebrukere og vertskommuner, men for hele nasjonen: Det særnorske hyttefenomenet er en av de viktigste motkrefter til avfolking og gjengroing i distriktene – to av Norges største samfunnsutfordringer. Hyttefolket er rene vitamintilskuddet for distriktene.

Hyttepolitikken utfordrer andre viktige samfunnsverdier: Hver hytte og økende bruk av utmarka utfordrer også naturmangfoldet. Vår nasjonale utfordring er å finne gode balansepunkter mellom disse hver for seg store samfunnsverdiene. Areal- og hyttepolitikken må ta dette i betraktning, både på lokalt og på nasjonalt nivå.

Fritidsboligene ligger til forskjell fra en økende sentralisering av fastboliger, spredt over hele landet og dekker 0,14 prosent av Norges fastlandsareal. Innlandet er landets største hyttefylke med nesten 90.000 hytter – og til sammenlikning 180.000 fastboliger. Viken følger tett med 82.000 hytter, Trøndelag med 52.000 og Vestland med 47.000.

Hyttefolket er ofte aktive, ressurssterke forbrukere og deltagere i lokalsamfunnene med et ekte hjerte for utvikling av lokalmiljøet. For lokale håndverks- og anleggsbedrifter, for lokale gardbrukeres tilleggsnæring som brøyting, mat- og vedsalg og annen serviceyting, for lokal handel og service er hytteeierne avgjørende viktige som inntekts- og eksistensgrunnlag.

Distrikts-Norge trenger hyttefolket og hyttefolket trenger levende lokalsamfunn. Hyttefolket utgjør et viktig bidrag til driftsgrunnlaget for de tjenester som tilbys både lokalbefolkning og turister som kun er kortvarig innom på besøk.

Til tross for at forskere i Fjell-Forsk-Nett – et nettverk av 11 FoU-institutter – i mange år har forsket på samfunnsmessige konsekvenser av hytteutbygging, har politikkutformingen ikke fått sin fortjente plass De viktige positive ringvirkninger av hytteutbygging er underkommunisert.

I arealplanprosesser sorterer hytteutbygging ofte under «andre samfunnsinteresser” og som en motsats til ”viktige nasjonale føringer mot nedbygging av natur”. Det blir en for ensidig tilnærming.

Vi trenger aktive distrikter for å ta vare på viktige naturverdier som kulturlandskapene. Det biologiske mangfoldet i slike landskap trenger beskyttelse gjennom bruk, på samme måte som områder med utmarksbeiter er viktige for klimasaken.

Det norske naturlandskapet rager høyt i enhver global rangering. Men det norske kulturlandskapet står ikke noe tilbake, snarere tvert imot. Og kulturlandskapet er skapt av bruk og vern av natur.

Så er det også noen sosioøkonomiske forhold som må være førende i politikken. Til tross for at det i mange distriktskommuner er både to og tre ganger så mange hytter som fastboliger – og gjennomsnittlig brukertall pr. hytte er betydelig større enn pr. fastbolig – så telles hyttefolket ikke med.

Vi snakker fortsatt folketall fremfor brukertall. Dette gir implikasjoner for offentlig tjenesteproduksjon – beredskapstjenester som brannvesen, ambulanse- og legevakttjenester, politi, men også andre typer lovpålagte tjenester som f.eks. hjemmesykepleie og barnevern dimensjoneres, lokaliseres og finansieres i stor grad ikke ut fra de reelle behovene og hvem som har disse.

Småkommuner med lavt folketall – dvs. fastboende – en aldrende befolkning og dermed relativt liten skatteinngang, har økende utfordringer med å finansiere et system som ivaretar deltidsinnbyggerne. Eiendomsskatt er eneste lokale skatten man kan ta i bruk, men denne lokale beskatningsretten er under stadig press.

Det bør igangsettes et utredningsarbeid for etablering av en nasjonal hyttepolitikk, hvor de samlede virkninger for berørte lokalsamfunn, natur og miljø og storsamfunn blir kartlagt.

Vertskommuner og hyttefolk må i større grad finne sammen, og den humankapitalen som hyttefolket utgjør bør i større grad dras inn i vertskommunenes utviklingsarbeid og kommuneplaner. Samtidig tvinger behovet for en nasjonal hyttepolitikk seg frem – til beste for kommunens innbyggere, deltidsinnbyggere, naturmangfoldet og til syvende og sist – hele Norge!

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Fingra av fatet Astrup, det er nok tvang nå!