Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Norge trenger en nærbibliotekreform

Nye bibliotek har de siste årene reist seg som lysfontener i norske byer.

Nye bibliotek: Nye Deichmanske i Bjørvika (Oslo) er krona på verket - eller dråpen som fikk det til å renne over, skriver Maria Almli. Foto: Paul Kleiven / NTB
Nye bibliotek: Nye Deichmanske i Bjørvika (Oslo) er krona på verket - eller dråpen som fikk det til å renne over, skriver Maria Almli. Foto: Paul Kleiven / NTB

Med moderne arkitektur, funksjonelle rom og delikat innredning lokker bybibliotekene alle generasjoner til opplysende virksomhet. Nye Deichmanske i Bjørvika (Oslo) er krona på verket – eller dråpen som fikk det til å renne over. Tilbake i mørket ligger bygdebibliotekene.

Se for deg overfylte, støvete boklagre i -70,-80, -90-tallsstil. Rommene er statiske, reoler fastmonterte, og fordums lysstoffrør gjør at besøkende griner for å tolke titler av bokryggene. En enslig krokrygg er eneste ansatte til å hjelpe deg frem. De vet hvor alt står, hvor det alltid har stått. Forskjellen er færre åpningsdager å søke råd på. Slik er virkeligheten i mange norske bygdebibliotek. Museale monument over hva bibliotek en gang var, et sted hvor man gjemte seg bort, lagret kunnskap.

I spredtbebygde områder leser barn mindre og dårligere enn barn i byen. Utdanningsnivået blant de voksne er i de samme områdene lavere enn i byene.

Det er bra at senere års nasjonale biblioteksatsinger har gitt spenstige bibliotek i mange sentra. Løftene er direkte og nødvendig oppfølging av endringer i bibliotekenes formålsparagraf fra 2014. Fra da fikk folkebibliotekene som mandat å fremme opplysning, utdanning og annen kulturell virksomhet gjennom aktiv formidling. Bibliotekene skulle deretter, i større grad enn før, også være uavhengige arenaer og møteplass for offentlig samtale og debatt.

År er gått, og mange folkebibliotek nært folk der de bor, har ikke fått samme oppgradering. Nærbibliotekene utenfor byenes hovedbibliotek sliter med å imøtekomme nye krav i bibliotekloven. De mangler utstillingsmøbler som aktiverer lesere, som snur forsider heller enn ryggen til. De mangler hyller som kan skyves unna til kveldens debatter og forestillinger, og de mangler folk til å arrangere, inspirere, formidle og utvikle.

Bibliotek er ved lov vedtatt som et fellesgode her til lands. Heldigvis. Ved siden av brannsjef, er biblioteksjef en av få posisjoner norske kommuner er pålagt å besitte. Tanken har vært at alle mennesker skal ha lik tilgang til kunnskap og dannelse uansett hvor de bor og vokser opp.

Folkebibliotekene har vært arenaen, selve symbolet for dette. Men ideen er under press. Problemet er at stadig fattigere kommuner skreller bibliotektjenesten ned til et absolutt minimum. Bare mellom midten av 1980-tallet og 2000 ble en tredjedel av norske bibliotekfilialer lagt ned. Halvparten av biblioteksjefene var da deltidsansatte og åpningstidene ble stadig kortere. Dette er ikke blitt bedre.

Annonse

Når det i disse dager utlyses midler til «Aktiv formidling» fra Nasjonalbiblioteket, vil tiltakene forsterke utviklingen. I utlysningen heter det at fordeling av midler om nødvendig vil bero på befolkningstall i kommunene. Målet for bibliotekenes formidlingsansvar er med andre ord tydelig flyttet fra å nå bredest og lengst mulig ut, til å nå flest mulig i hvert enkelt tiltak.

Hadde målet vært lik kunnskap til alle, uavhengig av hvor de bor, burde avstand til nærmeste bibliotek vært et langt mer relevant kriterium for nasjonale tilskudd. For mindre mobile grupper, som barn, er nærhet avgjørende for besøk i biblioteket. Et annet kriterium kunne vært oppslutning om arrangement, faktisk eller i forhold til folketall. I begge tilfellene kunne nærbibliotekene kommet bedre ut, fordi bygdefolk har tradisjon for å slutte opp om det som skjer i nærmiljøet.

Da nye Deichmanske i Bjørvika åpnet, sa biblioteksjef Knut Skansen:

«Jeg tror alltid det er riktig å bruke penger på bibliotek, kunnskap og kultur. Byer som velger å gjøre det, viser at vi rett og slett får en befolkning som blir mer robust, som får tilgang til kunnskap og kanskje tar klokere valg i livet sitt og for byen sin».

Skansens budskap gjelder naturligvis ikke bare bybefolkning. Noen bibliotek bør være større og bedre enn andre, være spydspisser og møtesteder for enda flere, men robusthet trengs overalt.

På mange måter særlig i distriktene. I spredtbebygde områder leser barn mindre og dårligere enn barn i byen. Utdanningsnivået blant de voksne er i de samme områdene lavere enn i byene. Systematisk prioritering av de store bibliotekene i tettbygde strøk har hatt sin pris. Når vi vet at lesing kan kompensere for foreldres utdanningsnivå, i barns videre læring og skolegang, er manglende nærbiblioteksatsing dårlig nytt for framtida.

Kunnskap skal ikke lagres eller pakkes inn i usynlige, ukule bibliotek. Det gjør kunnskap ukult. Kunnskap skal lyse, tas i eie gjennom aktivitet, og til det kreves inspirerende rom og personale for å formidle, dele og spre. Det er på høy tid med en nærbibliotekreform. Og denne gang snakker vi om en «nærreform» som virkelig bringer tjenesten nærmere folk. Gjør den bedre og opplyser flere enn fjerne blinklys i byene.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Statsbudsjettet – en katastrofe for små kommuner