Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Nordlunds friheter

EUs frie friheter er ikke "såkalte". Noen vil snarere hevde de er for absolutte.

EUs friheter trygger arbeidsplasser og skaper forutsigbarhet og stabilitet i vår verdensdel, skriver innsenderen. Foto: Francisco Seco/Ap/NTB scanpix

Jeg blir av Nationens Eva Nordlund utfordret til å svare på følgende bisarre spørsmål: «Får løsarbeideren i Spania frihet av å ha den samme retten til å investere i norsk kraft som eierne av Aguila Groups investeringsfond fra Hamburg har?»

Jeg tror det beste er å svare på spørsmålet med et motspørsmål: Får frilanseren i Nationen frihet av å ha den samme retten til å investere i norsk kraft som eierne av Aguila Groups investeringsfond fra Hamburg har? Eller: Får løsarbeiderne i det norske landbruket frihet av å ha den samme retten til å kjøpe seg skogarealer, seterlier, matjord og til å bli medeiere i Tine, som storbonden de jobber for har?

Nordlund fortsetter sine raljeringer om EU med omtrent samme saklige presisjonsnivå som en ellers kan forvente av svovelpredikanter i tvilsomme TV-kanaler om formiddagene. Hva Roosevelt og Hitler har med vår diskusjon å gjøre er vanskelig å få øye på, selv om det på årsdagen for D-dagen i 1944 er riktig å minnes og viktig historie.

Les Eva Nordlund kommentar:

Annonse

Dette er det flott å minne hverandre om – men det er jo ikke noe annet enn en gedigen avsporing fra utgangspunktet for debatten. Men siden hun bringer det opp: Vi har selvfølgelig – eller heldigvis – mange andre friheter enn det indre markedets fire friheter. Ikke minst står de andre frihetene våre som er nedfelt i FNs menneskerettighetserklæring og den europeiske menneskerettighetskonvensjon særlig sterkt i Europa. Ikke i noen annen klynge av stater i verden står disse rettighetene sterkere – og de er selvfølgelig også selve fundamentet for EU-samarbeidet. Den fremste forutsetningen for å være med i EU er demokrati og respekt for menneskerettighetene. Derfor holder da også de øvrige EU-landene nå utviklingen i Polen og Ungarn under særlig oppsikt. Akkurat her kunne det nok vært behov for en litt større dæsj overnasjonalitet.

EUs fire friheter er ikke «såkalte» slik Nordlund demagogisk og notorisk skriver. Noen vil snarere hevde at de kanskje er for absolutte. Vi – også Nordlund – nyter likevel fruktene av de fire friheter i EU/EØS hver dag. De trygger norske investeringer i utlandet og utenlandske investeringer i Norge. De trygger arbeidsplasser og skaper forutsigbarhet og stabilitet i vår verdensdel. Ikke minst i mange norske distriktskommuner, der utenlandskeide hjørnesteinsbedrifter sørger for at mange lokalsamfunn fortsatt er liv laga. Investeringer og arbeidsplasser som er her hos oss fordi det oppleves trygt å investere her hos oss.

«EUs kutt-politikk i kjølvannet av den økonomiske krisa sørget for økte og varige forskjeller. For mange har levestandarden gått ned mens den sosiale usikkerheten har økt,» skriver Norlund.

Ja – vi nordmenn har vel allerede glemt finanskrisen. Vi har jo penger på bok og kom oss forholdsvis greit gjennom det. For andre stater kan økonomiske kriser og nedgangstider være mer reelle. Stater som ikke har oljefond, men gjeld – må kutte i utgiftene når inntektene svikter. Uten oljefondet ville Norge også måttet kutte. Kanskje til og med radikalt. Kanskje ville pressestøtten blitt borte og Nordlund mistet jobben som kommentator i Nationen – hvem vet? Men skal vi forstå henne rett ville hun da opprettholdt sitt forbruk som før, for ikke selv å ha blitt rammet av økte forskjeller? Det er en holdning som i beste fall ville ledet henne frem til rollen som deltaker i TV-programmet "Luksusfellen". Der har vi gjerne sett at det innledningsvis avsløres litt naive holdninger hos deltakerne. Skal vi anta at Nordlund vil råde Terra-kommunene til å se bort fra de økonomiske konsekvensene de er kommet opp i og opprettholde alle utgifter på tidligere nivå? Heldigvis har vi fylkesmenn og regjeringer i Norge som griper inn mot slik uansvarlighet.

Hellas er et helt land som gikk i luksusfellen. Greske regjeringer jukset med statsregnskapene i årevis. Kombinert med dette utviste de dårlig evne til å kreve inn skatter og var rause med velferdsløfter til befolkningen. Når festen var over og den greske regjeringen måtte henvende seg til andre EU-land for hjelp, var holdningen at andre EU-land skulle betale for lavere pensjonsalder og bedre pensjon i Hellas, enn de samme landene ga sine egne innbyggere. Dette gikk selvfølgelig ikke. EU-landene sa nei. Det er antakelig dette Eva Norlund kaller kuttpolitikk. «Nasjonale forsøk på en annen politikk, slik som i Hellas, ble effektivt kvalt,» som hun skrev i sin forrige kommentar.

Saken er at uten EU-solidariteten ville Hellas gått konkurs og fattigdommen ville blitt som i U-land. Hellas måtte selge (privatisere) statsselskaper. Ikke fordi dette er EUs generelle politikk, men fordi Hellas måtte frigjøre kapital for å betale gjeld.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Handlingsrommet i EØS-avtalen er her og nå!