Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Nordlunds fordommer fordummer

Når Nationens Eva Nordlund kommenterer valget til Europaparlamentet, kaster hun rundt seg med sedvanlige, demagogiske og fordomsfulle påstander.

EU-valg: EUs medlemsland har nettopp gjennomført valg til unionens parlament. Foto: Francisco Seco/AP/NTB scanpix

«Elitistisk», «sentralisert», «byråkratisk», «ikke folkestyre», «kutt og privatiseringspolitikk,» og «såkalte fire friheter» – er noen av standardstrofene som serveres mellom de ordene som er nødvendige for å skape fulle setninger.

Valget til Europaparlamentet er verdens nest største øvelse i demokrati. Bare nasjonale valg i India inviterer flere velgere til valg. Valget i 2019 var en demokratifest uten like, med den høyeste deltakelsen på 20 år. Oppslutningen om EU er formidabel. Også i Storbritannia er det nå klart flertall for «remain,» og partier som støtter dette synet fikk flere velgere enn The Brexit Party. I EU for øvrig er oppslutningen om medlemskapet på mer enn to av tre. Flertallet av de øvrige er usikre. Noen få prosent er direkte negative. (I Danmark falt Folkebevægelsen mod EU helt ut av parlamentet.) Dette kan sammenliknes med den høye oppslutningen om EØS-avtalen i Norge.

Annonse

Det er riktig at Europaparlamentet har mindre makt enn de nasjonale parlamentene. En skulle tro at motstandere av overnasjonalitet i det minste ville se dette som positivt. Norlund klarer ikke å bestemme seg når valget står mellom mer folkestyre eller mindre overnasjonalitet. Parlamentet har begrenset makt fordi medlemslandene ikke vil avgi mer suverenitet enn nødvendig. Det vedtar imidlertid EUs budsjett – som er på beskjedne en -1- prosent av medlemslandenes BNP. Medlemslandene i EU er like opptatt av sjølråderett som vi nordmenn. De har bare erkjent at medbestemmelse i EU er en måte å gjenvinne makt og råderett som særlig små nasjoner taper, i en stadig mer internasjonalisert økonomi.

Nordlund øser generøst av sin forståelse for de relativt få EU-motstanderne i Europa, enten de befinner seg ytterst til venstre i Hellas eller ytterst til høyre i Frankrike. Hun viser til Hellas og situasjonen der etter finanskrisen. La en ting være klart: EU har ikke tvunget Hellas til noe. Hellas kunne valgt å gå konkurs og trekke seg ut av euroen, etter at greske regjeringer hadde fusket med statsregnskapene og satt statsfinansene over styr. De ønsket de imidlertid hjelp fra EU. Det fikk de også – men av forståelige grunner ville ikke andre europeere betale for at Hellas skulle ha lavere pensjonsalder og bedre pensjoner enn de andre landene tilbyr sine egne borgere. En kan jo forsøke å forestille seg Nordlunds holdning – om Norge hadde blitt bedt om å bruke av oljefondet for at Hellas skulle slippe å betale noe for sin egen uansvarlighet?

Norlund skriver i stedet arrogant: «Nasjonale forsøk på en annen politikk, slik som i Hellas, ble effektivt kvalt.» Vi får alle håpe at Norlunds sympati for det hun kaller «en annen politikk» ikke får noen plass i norsk økonomisk politikk.

Også de som støtter Marine Le Pen har hun en slags forståelse for. «De som betaler for EU-politikken» har jo ingen andre å lene seg på, stakkars.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

«Til orientering»