Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Nord-Norge går godt, men …

Flere har reagert på min kritikk av regjeringen fordi Nord-Norge fortsatt blir behandlet som en provins.

Foto: Tamara Souchko / Mostphotos

I et innlegg med den inspirerte tittelen «Nå er det faen meg nok!» på Nordnorsk debatt var jeg innom en rekke historiske og nåtidige urettferdigheter. Alt fra at ingen gadd å vente på nordlendingene da Grunnloven skulle skrives, til tvangssammenslåingen av Troms og Finnmark.

Enkelte har ment at SV svartmaler situasjonen, men det bruker vi ingen krefter på. Vi påpeker udiskutable samfunnsendringer som kommer som en følge av regjeringens politikk. Vi snakker om helt objektive og målbare størrelser:

Har det blitt færre politi i distriktene? Ja, sier bl.a. Dagbladet i artikkelen «Storbyene støvsuger distriktene for politifolk – halve landet taper». Har vi fått færre postkontor og sjeldnere postombæring? Ja, det har vi alle sammen fått med oss, og det rammer distriktene spesielt hardt.

Mister Nord-Norge fødeavdelinger, akuttavdelinger og andre tilbud i spesialisthelsetjenesten? Ja, det gjør vi, og det rammer også andre distriktsregioner, noe Bunadsgeriljaen er et direkte resultat av.

Får kommunene i nord mindre penger? Ja, det har de gjort helt siden regjeringen endret fordelingsnøkkelen for statlige overføringer slik at kommuner med høy skatteinngang fikk en større del av kaka. Monica Mæland var nettopp ute og sa at «Kommunene får det knappere til neste år». Det samme gjelder fylkeskommunene. Nordland har f.eks. fått 459 millioner mindre å rutte med på få år.

Hva mer?

Jo, Andøya Flystasjon nedlegges, luftambulansen er i krise, regionale utviklingsmidler kuttes, og sentraliseringa tar fra oss skattekontorene, tingrettene, fiskerikontor, innkjøpstjenester i Forsvaret, desentralisert utdanning og tusen andre ting.

Hvor mange eksempler trenger man for å se et mønster? Dette er villet politikk. Fra regjeringen, til Nord-Norge, god jul.

Annonse

Regjeringen fortsetter også ranet av kystens lovfestede ressurs; fisken. Kvotemeldingen inneholder en politikk som er skadelig for rekrutteringen, innebærer en strukturering av den minste flåten, gjør ingenting for å kompensere kystkommunene for pliktkvotene som trålerne nå skal få beholde uten forpliktelser, til tross for at de fikk dem under forutsetning av å levere, foredle og skape arbeidsplasser på kysten.

En kjempegave til trålerne, sier Fiskeribladet. Kystfiskarlaget sier politikken vil føre til kaos og tap av forutsigbarhet for kystflåten. SV vil grunnlovsfeste at folket eier fisken, og at den skal komme kysten til gode i form av arbeidsplasser og bosetting. Regjeringen vil det motsatte. Det bør ikke overraske regjeringspartiene at alt dette gir et fall på meningsmålingene.

Jeg kunne holdt på i dagevis, men la meg bare nevne at vi er blitt lovet jernbane i over hundre år. Jeg hørte min far, som da var næringssjef i Sortland kommune, snakke om Nord-Norgebanen på radio i 1979. Han jobbet for å få banen videreført, og trodde det kunne gjennomføres før midten av nittitallet. Det er førti år siden nå.

Jeg har lenge vært like optimistisk som ham, men jeg ser fortielsen, jeg ser det bestillingsverket av en utredning Jernbanedirektoratet har levert, tilfeldigvis midt i fellesferien, så sjansene for debatt er minst mulig. Jeg ser at Høyre holder kjeft, og at Frp kun sender noen nordlige stortingsrepresentanter i halvhjertet forsvar for banen, mens lederne i begge partier har avfeid muligheten. Jeg ser at det er den sedvanlige hovedstadsforelskelsen som styrer fokuset i norsk politikk, og som gjør det nærmest umulig å nå fram med gode prosjekter her oppe i den glemte halvdel av landet.

Regjeringen mener det går bra i nord, og det er helt riktig, men vi blir ikke mer tilgodesett av den grunn. Før var vi stemplet som trygdesnyltere som levde på staten, og derfor ikke kunne regne med mer enn til nødvendig livsopphold. Nå har vi lav arbeidsledighet og høy økonomisk vekst, men det øyeblikket vi ber om infrastruktur stemples kravet som «distriktspolitikk», i betydningen egoistisk, dumt og uviktig. Pengene vi tjener for landet skal altså likevel ikke brukes her. Noen mener det er nedsnakking av Nord-Norge å påpeke dette. Jeg er uenig.

Det morsomste resultatet av debatten er likevel at Torbjørn Røe Isaksen har rykket ut og sagt fra at «Næring i nord er ikke distriktspolitikk». Min kommentar? Når folk føler de må si noe så selvinnlysende åpenbart, er det ofte fordi de enten ikke mener det, eller fordi de nettopp har skjønt det. Røe Isaksen må selv avklare hvilket alternativ som her gjør seg gjeldende, men det er helt klart at stadig flere skjelver i buksene over opprøret i nord.

Stort sett det eneste eksempelet regjeringen har på at de har gjort noe for Nord-Norge er investeringer i vei. Det er flott, men det ville jo unektelig vært pussig om regjeringen ikke klarte å bruke noen av statsbudsjettets 1400 milliarder kroner i Nord-Norge.

Jo Inge Hesjevik, gruppeleder for Høyre i Finnmark, har i debattens anledning kommet med følgende utsagn: «Høyre mener vi i større grad bør fokusere på mulighetene i egen region. Dette kan gjøres hvis vi bruker mer tid på å snakke med hverandre, og ikke om hverandre.» Oppsummert: Nord-Norge bør klare seg uten «nymotens» teknologi som jernbane, og så bør vi holde kjeft.

Jeg for min del kan garantere at jeg ikke kommer til å holde kjeft, og dessuten at jeg kommer til å jobbe for Nord-Norgebanen til den dagen jeg i likhet med min togelskende far ligger seks fot under torva.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Bonden Willi som ble Kjemi-Willi