Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Noen har åpenbart mistet kontakten med det som er utgangspunktet for vår nasjon

Et annet perspektiv fra en Venstre-representant.

Får kritikk: Venstres nestleder Ola Elvestuen og leder Trine Skei Grande. Foto: Terje Bendiksby / NTB Scanpix

De var begge venstrefolk; følgelig sto de langt fra hverandre politisk.

Halfdan Hegtuns karikerte bilde av venstrevelgeren har vel sjeldent vært nærmere sannheten. Politisk uenighet kan man alltids leve med. Verre er det at uenigheten og virkelighetsforståelsen ser ut til å skille partiledelsen fra sine velgere ute i distriktene. Det er oppskriften på undergang for et hvert politisk parti. Det blir ingen deltagelse på Tinget for et parti som ikke favner landet.

Da Knut Hamsun beskrev den erkenorske nybrottsarbeideren gjennom romanfiguren Isak Sellanraa i Markens Grøde, beskrev han samtidig ånden som bygde landet. Gjennom beinhardt arbeid fortrengte Isak villmark og gjorde det om til dyrket mark med tilhørende husvære for folk og fe.

Gjennom Isak beskrev Hamsun hvordan Norge som samfunn ble til. Det ble til gjennom landbruk, fiske og mineralutvinning.

Det å gjøre om villmark til kultivert land var en prisverdig innsats. En innsats som man med største selvfølgelighet løftet opp og premierte med lovord.

Dette arbeidet medførte selvsagt at villmark ikke lenger var villmark. Uberørt natur ble berørt. Rovdyr ble systematisk fortrengt. Dette var nødvendig for vår tilblivelse som nasjon der det ikke bare bodde ville dyr, men folk. I dag mange flere enn den gang.

Så hva har skjedd siden tiden da nybrott og fiske var innsatsen som ga landet en sivilisasjon?

For mange borgere tilhører dette en svunnen tid. Alle relasjoner til spett og spade, årer og garn, er forlatt og fortrengt. De har inntatt tjenestesektoren eller byråkratiet, hvor distansen til primærnæringene har blitt så stor at de ikke er i stand til å forstå dens behov og viktighet.

Annonse

At det er primærnæringene som fortsatt er premissleverandøren for økonomien i vårt lille samfunn, tar man bare delvis innover seg. Oljepengene tas imot med to fingre over nesen, mens lammekjøttet blir liggende igjen i frysedisken. Man er prinsipiell så framt det ikke rammer en selv på pungen.

De som har sitt virke i denne næringen møter stadig innvendinger fra sentralt hold. Som oftest som et resultat av symbolpolitikk. Et eksempel på dette er ulvepolitikken. En politikk som innebærer at ulven skal gjenoppstå som en levedyktig lokal bestand i enkelte områder av landet, selv om dens nye hjem ikke lenger er villmark, men kultiverte landskap der det bor folk.

Av en eller annen merkverdig grunn har Venstres ledelse funnet ut at dette er kampen å kjempe.

Noen har åpenbart mistet kontakten med det som er utgangspunktet for vår nasjon, og vil revitalisere villmarken. En bestand av ulv skal føre Norge tilbake til en svunnen tid, der forstyrrende elementer som mennesker ikke virket i norsk natur.

Av en eller annen merkverdig grunn har Venstres ledelse funnet ut at dette er kampen å kjempe. Det er dette som skal føre Norge inn i den nye tid. Små samfunn som har vokst opp av ødemarken gjennom tiår med utøvelse av primærnæringer skal vike sete å gjøre plass til en opplevelse av villmark. Tilbake står den lokale venstrevelger overfor valgets kval: Skal vi velge villmark eller sivilisasjon, vel vitende om at kun Ole Brumm kan velge begge deler.

Konflikten mellom ulv og beitedyr møtes med et spørsmålstegn eller skuldertrekk. Noen forstår ikke sammenhengen; kan ikke sau og ulv leve om hverandre? Noen bryr seg ikke, da de for lengst har forlatt forfedrenes sti gjennom marken.

Og nå gror den igjen.

«Den lange, lange sti over myrene og inn i skogene hvem har trakket opp den? Mannen, mennesket, den første som var her. Det var ingen sti før ham. Siden fulgte et og annet dyr de svake spor over moer og myrer og gjorde dem tydeligere, og siden igjen begynte en og annen lapp å snuse stien opp og gå den når han skulle fra fjell til fjell og se til sin ren. Slik ble stien til gjennom den store almenning som ingen eiet, det herreløse land.» (Knut Hamsun, Markens Grøde, 1917).

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Avvikling av pelsdyrnæringen utløser full erstatning