Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Naiv nobelprisvinner

Nobelprisviner Nadia Murad mener det ikke lenger bør være rom for terrorisme i Irak. Det er dessverre naivt.

Nobelprisvinner Nadia Murad (til venstre i midten) møtte blant andre Iraks president Barham Salih i Bagdad 12. desember. Foto: Karim Kadim / AP / NTB scanpix

Sivilisasjonens vugge har en kontrastfylt historie preget av storhet og suksess, men også nederlag og tragedie. Irak har gjennom historien vært arena for mange kriger og konflikter. Blant de 38 millioner innbyggerne finner vi arabere, kurdere, turkmenere, assyrere, det er også muslimer, kristne og jesidier.

I talen Nadia Murad holdt da hun tidligere denne måneden mottok Nobels fredspris mente hun at det ikke lenger bør være rom for terrorisme i Irak. Den mangeårige terrorhistorien, med IS som siste og grusomste eksempel, underbygger dette. Dessverre indikerer forholdene en helt annen tilbøyelighet.

Før jeg og familien flyttet til Trøndelag og Norge, bodde vi i Basra. En by med over tre millioner innbyggere. Denne byen har det siste året vært gjenstand for mange demonstrasjoner og opptøyer. I desperasjon har ungdom tydd til gatene, tross risikoen om vold, mishandling og fengsling. Befolkningen har over lang tid måttet tåle forurensede vannforsyninger og vært uten strøm i lengre perioder. 80 prosent av landets oljereserver ligger i Basra, uten at det kommer innbyggerne til gode. Etter 15 år med lovnader, er tålmodigheten slutt. Per i dag er situasjonen låst. Det er ingen tegn til at verken demonstrantene gir seg eller staten innfrir kravene.

Siden krigen i 2003 har Irak vært i en gjenoppbyggingsfase. Indre konflikter, borgerkrig og regionale- og internasjonale interesser har gjort det til en nært sagt umulig oppgave å få på plass en statsstruktur og sikre suverenitet. Oljerikdommen er omgjort fra velsignelse til forbannelse.

I Irak er det en kjensgjerning at landet og dets politikere styres fra Teheran. Tidligere var det noe alle visste, men ingen snakket om. Nå gjøres det sport i å vise mest mulig lojalitet til prestestyret i Iran – et land som ikke kan sies å ha hatt positiv innvirkning på utviklingen i Irak, og som åpenbart bærer mye nag etter krigen i 1980, da Irak invaderte Iran.

Iran er likevel ikke alene om yte innflytelse i Irak, tvert imot har årene vist at mange regionale stater bruker det krigsherjede landet som arena for sine konfrontasjoner og strategier mot andre makter.

Annonse

Tilstander i land langt der borte har innvirkning på mange forhold, også her hjemme.

Irak har også mange interne problemer. Det foregår daglige brudd på grunnleggende menneskerettigheter. Korrupsjonen når stadig nye høyder og kveler utviklingen. Irak har siden invasjonen i 2003 vært et av verdens mest korrupte land. Legger du til høy arbeidsledighetsgrad, store økonomiske ulikheter og elendige offentlige tjenester får du en stat i forfall. En enkeltfaktor som bekymrer meg mer enn noen annen er likevel sekterismen.

Denne rigide tilhørighetsfølelsen har skapt et moderne kastesystem med dødelige følger. Etnisk-, religiøs- og språklig tilhørighet er i ferd med å gi liv til en sektstat. Systemet har gitt mange sår, og pløyd terrenget for etableringen og aktiviteten til flere terrororganisasjoner. Inndelingen er brutal og gjennomsyrer alle deler av staten og dagliglivet.

I dag er Irak en hul stat. Et skall, som mektige aktører fyller med innhold. Blant de politiske partiene har trenden med egne militser slått rot. Væpnede grupper som ikke svarer til staten, men partiledere med stadig større makt på gata. De kidnapper, truer, åpner fronter, kjemper kriger og pisser på statens voldsmonopol. Denne lovløshetstilstanden, paret med intoleranse, polariserte holdninger og sekterisme er det som skaper rommet for terroristene Nadia Murad gråtkvalt fortalte om.

Det finnes likevel håp. Befolkningen krever endring. I ord og handling. Blant landets ungdommer ser man en dragning mot alternative forklaringer enn de konfliktorienterte. Nye krefter med lojalitet til landet har startet jobben med å samle irakerne og skape en identitet med dypere forståelse og respekt for landets unike sammensetning og historie.

Mange av disse er opptatt av å etablere en sivilstat, som respekterer religion og tilrettelegger for religionsutøvelse – men som ikke styres av religiøse partier og ideologier. Irak har de siste 15 årene gått tilbake på mange plan, jobben som gjøres er nybrottsarbeid som vil kreve år å realisere.

Tilstander i land langt der borte har innvirkning på mange forhold, også her hjemme. Midtøsten er i stadig omveltning. Noen heller bensin på bålet mens andre prøver å legge til rette for robuste, selvstendige stater. Det er likevel naivt å tro at de siste årenes katastrofer er nok til å hindre nye.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Et svekket EU