Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Nå må vi hente barna våre hjem!

Hvor lang tid skal det ta?

Også norske: Flyktning i Libanon. Illustrasjonsfoto: Ziad Choufi/AP

Jeg får det ikke ut av hodet, bildene av småungene som stabber rundt i flyktningeleirene; Syke, avmagrede, redde - og norske. Som mamma og bestemor klarer jeg ikke å fatte at vi i Norge ikke har vilje, evne eller kraft til å hente dem hjem. Jeg føler det så hjerteskjærende og skammelig at jeg ikke vet hvordan jeg skal håndtere det.

Jeg registrerer at mens barna går rundt med diare, tomme mager og håpløse blikk, sier utenriksministeren at situasjonen er kompleks. – Hovedutfordringen er todelt: Fastslå barnas identitet og tilknytning til Norge, og fastslå at barna faktisk er foreldreløse, sier hun fra Stortingets talerstol.

Jeg registrerer også at innad i firepartiregjeringen er man langt fra enige om hva som skal gjøres med barna av IS-foreldre i Syria. Høyre åpner for å hente foreldreløse barn til Norge, KrF vil hente alle barn, Venstre likeså, mens FrP vil DNA-teste foreldreløse barn av norske IS-krigere før de kan hentes hjem til Norge.

Det høres ut som det vil ta lang tid før politikerne blir enige. Kanskje så lang tid at ungene blir enda sykere, enda mer skadet eller rett og slett døde?

Jeg klarer ikke å akseptere at denne barnetragedien er egnet for politiske maktspill, valgkamp eller endeløse debatter i media. Som om det var en hvilken som helst sak på linje med bompenger eller vindmøller.

Det er det ikke. Det er snakk om verdier, menneskesyn og medmenneskelighet. Det er en sak på linje med abortdebatten som ble lagt på bordet i maktkampen under regjeringsforhandlingene med KrF sist høst. Like skammelig. Men i anstendighetens navn må forsvarsløse barn i krigsområder være en hastesak som politikerne våre må ta på største alvor.

Hva tenker folket da, vi som faktisk kan påvirke politikerne til å reagere og få fortgang i saken? Hvor mye engasjerer vi oss?

Annonse

Diskuterer vi skjebnen til de små, norske barna som går i krigsområder sulten og syk? Er det tema rundt kafébordet, på strikkeklubben eller i lunsjen på jobb? Jeg tror ikke det. Den saken er for stor og vanskelig og smertefull. Vi snur oss heller bort og diskuterer digitalisering, sentralisering, omorganisering og andre «viktige» ting som ikke utfordrer vårt eget verdisyn.

Slik er vi med på å sortere hvilke barn som skal få rettferdig hjelp, og hvem som havner lenger ned på lista.

Du, det er snakk om 40 norske småunger mellom 1 og 10 år i Syria nå, i følge Dagsavisen. 20 av dem er gjort rede for, de andre vet man ingenting om. Hvis norske barn på norsk jord hadde gått rundt i sult og sykdom i full offentlighet, ville vi forlangt at barnevernet måtte ta affære. Hvorfor aksepterer vi da at barna i Syria skal behandles annerledes?

Jeg tror det handler om dårlig skjult rasisme, rangering av mennesker og frykt. Det er et faresignal i vårt samfunn, der saken om de små barna i Syria seiler opp som et grelt eksempel på hva vi aksepterer av urett. Det er et varsku om at vi går feil vei.

Det kan vi ikke akseptere. Så lenge sittende regjering er handlingslammet i saken og lar dagene gå uten en løsning for ungene i Syria, må folket mobilisere og kreve en beslutning. Det sitter tross alt et parti der som tror på Jesu ord i Bibelen: «La de små barn komme til meg, hindre dem ikke! For Guds rike hører slike til.»

Mine barnebarn stabber rødkinnet rundt med reine bleier, gode klær og mat i magen. Jeg grøsser ved tanken på at kunne vært de som gikk rundt i tv-ruta utsultet og med håpløse blikk.

Om noen år skal våre barnebarn sitte på skolebenken lese om hvordan vi oppførte oss i 2019 mot norske barn i krigsområder. De skal sitte der og prøve å forstå hva vi tenkte og gjorde. Kanskje vil de dømme oss?

Da jeg var ung og leste om hvilke grusomheter som ble gjort mot menneskeheten under 2. verdenskrig, var jeg glad for at vi var kommet lenger i vårt samfunn. Jeg følte takknemlighet for at vi hadde et samfunn som bygde på likeverd, rettferdighet og medmenneskelighet.

Men jeg skammet meg på vegne av menneskeheten for hva vi som ætt er i stand til å gjøre. I min ungdoms naivitet var jeg glad for at det var før. Den gang i gamle dager da man ikke visste bedre.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Norge trenger en klimatilpasningsminister