Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Moderne teknologi er også makt

Teknologi – ny som gammel – er verktøy, aldri mål i seg selv.

De store teknologiselskapene, som Facebook, Amazone og Google, styrer nyhetsstrømmen på en måte ingen demokratiske regjeringer kunne drømt om. Foto: mmdesigner / Mostphotos

«Hva mener du om moderne teknologi?» Dette spørsmålet fikk vi i et politikerpanel i begynnelsen av valgkampen. Vi svarte vel ikke særlig presist noen av oss – men hva skal man si på to minutter om et slikt tema.

Jeg svarte at jeg ikke var noen spåmann, og at hvis vi i panelet hadde besvart det samme spørsmålet for ti pår siden, hadde neppe noen av oss vært stolte av svarene våre nå. Og her ligger vel noe av utfordringen for oss folkevalgte: utviklingen styres av helt andre krefter, og beslutningene tas langt borte fra både folkelig makt og innsyn.

Teknologiutvikling dreier seg om makt. Men ordet teknologi – og da særlig med tillegget moderne – utløser oftere halleluja-stemning enn kritisk diskusjon blant oss som er folkets tillitsvalgte. På alle nivåer, også i den sal der «all makt» skulle samles ifølge parlamentarisk teori, står man som tilskuere og heiagjeng, heller enn å forsøke å peke ut veien framover.

Posten har – så vidt jeg vet – aldri sensurert en avis. Kan vi stole på at den digitale femmerbanden i enhver situasjon vil vise et like liberalt sinnelag?

Hva som utvikles av teknologisk kunnskap, kan folkevalgte naturligvis bare styre i svært grove trekk gjennom f.eks. målrettete bevilgninger, skatte- og avgiftsfritak osv. Slik vi for eksempel ser i klimapolitikken. Hva som konkret kommer ut av forskningen, kan ikke styres. Vi politikere er som sagt ikke sannsigere.

Ikke desto mindre er det åpnet en debatt om de store teknologiselskapenes makt. Facebook, Apple, Amazon, Netflix, Microsoft og Google har tatt en styring over nyhetsstrømmen som ingen demokratisk regjering kunne ha drømt om. Og kanskje like viktig: de samler inn all den informasjonen vi legger igjen daglig.

Vi folkevalgte svikter vår oppgave som politikkutformere og folkets ombudsmenn hvis vi sier at dette ikke er vårt bord, snur oss bort, og foretrekker å diskutere enklere og mer tradisjonelle temaer. Man kan for eksempel spørre seg hvorfor ikke det har vært et hetere tema at disse maktstrukturene overlates formidlingen av aviser etter at Posten fra neste år bare skal ha ombæring tre dager i uka, og at dagsavisene dermed tvinges over fra papir til digital utgivelse. Posten har – så vidt jeg vet – aldri sensurert en avis. Kan vi stole på at den digitale femmerbanden i enhver situasjon vil vise et like liberalt sinnelag?

Annonse

Dette er de store maktpolitiske spørsmålene deler av moderne teknologi reiser. Jeg skriver «deler av» siden moderne, som all tidligere teknologi, er svært mangfoldig. Man kan umulig mene noe om den en bloc – med mindre man begrenser seg til den vanlige politiske refleksen; å rulle ut den røde løperen.

Teknisk kompetanse er ikke ensbetydende med forståelse av de menneskelige og samfunnsmessige konsekvensene av teknologien.

I det små, i den praktiske hverdagen, møter vi de konkrete problemstillingene. Men også her er vi nødt til å foreta valg, ikke sluke alt rått. Noen ganger kreves det politiske beslutninger (skal skolen hive lærebøker og kladdebøker, blyant og viskelær, og kjøpe inn nettbrett?), andre ganger er det hver enkelt av oss som må ta valget (skal jeg gå til fastlegen eller få en digital diagnose av en nettlege?).

Vi som har passert 50 eller 40 fraskriver oss ofte ansvaret for utviklingen ved å vise til at dette har de yngste best greie på. Det har de sikkert rent teknisk, men teknisk kompetanse er ikke ensbetydende med forståelse av de menneskelige og samfunnsmessige konsekvensene av teknologien. Der står vi likt i dømmekraft.

I mitt eget yrke som bonde ser jeg med stor forventning fram til utviklingen av digital gjerding for husdyr. Det vil kunne åpne for en helt ny måte å holde ku, sau og geit på, basert på de mest klima- og miljøvennlige måtene å skaffe fôr på: beiting i utmark. Enorme ressurser som i dag ligger ubrukt vil kunne tas i bruk. På den annen side er jeg mer skeptisk til den massale investeringen i innendørsmekanikk (melkeroboter osv.) som har fjernet melkekyrne fra nettopp disse viktige beiteressursene, klumpet dem sammen i stadig større besetninger, og fjernet deg daglige nærkontakten mellom menneske og dyr.

Som lokalpolitiker ser jeg store muligheter for fjerndiagnostisering, og etter hvert antagelig robotstyrte kirurgiske inngrep på den lokalmedisinske senteret. Men vil jeg som pasient føle meg vel hvis legen som person forsvinner og erstattes av et algoritmesystem?

Noen kommuner erstatter sentralbordet med en datamaskin, og kanskje er det greit så lenge den videreformidler oss til konkrete, levende mennesker. Jeg føler meg ikke trygg på at saksbehandlere i Nav eller teknisk etat kan erstattes like lett. Vi trenger noen av kjøtt og blod, noen som oss selv å forholde oss til, og makten bør ikke kunne skjule seg bak en digital mur.

Som folkevalgte må vi være oss vårt ansvar bevisst. Teknologi – ny som gammel – er verktøy, aldri mål i seg selv. Kan de gi oss bedre liv og mer demokrati, er det godt. Men hvis teknologi og digitalisering reiser seg som en mur mellom styrende og styrte – slik vi ser når vi henvises til robotiserte chatbokser ved henvendelser til det offentlige, og sentralbordene er underbemannet og ber deg vente i timevis – bør vi ha mot til å ta menneskenes forsvar. Mot maskinene.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Private barnehager - Anne Lindboe bløffer igjen