Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Miljøvennlig produksjon av kjøtt – er det mulig?

Den potensielle miljøgevinsten av å bruke insekter i matproduksjonen forsvinner i lover og reguleringer.

Gryende industri: Dyrking av insekter. Men foreløpig er det ikke lov å bruke insekter i fôr til svin, kylling og drøvtyggere. Foto: Kari Nygard Tvilde

Miljøorganisasjonene peker på at vi må spise mindre kjøtt for å redde kloden, mens landbruksorganisasjonene hevder at norsk landbruk er eksepsjonelt miljøvennlig og at vi fortsatt med god samvittighet kan spise «norsk» kjøtt. Ja, enkelte hevder til og med at drøvtyggerne bidrar til å forhindre global oppvarming om de beiter busk og kratt. Problemet er å få husdyra ut fjøsdøra og opp i krattet.

Der er tre store miljømessige utfordringer knyttet til norsk kjøttproduksjon:

1) Global matsikkerhet og våre forpliktelser til å bruke våre ressurser til å produsere bærekraftig mat til verdens matforsyning.

2) Forbruk av mat (kraftfôr) til å produsere kjøtt.

3) Store utslipp av klimagasser ved produksjon av kjøtt fra drøvtyggere.

Norge er en storeksportør av mat, om vi tar fisk med i regnestykket. I 2018 ble det eksportert 2,5 millioner tonn fisk, hvorav 1,1 millioner tonn var oppdrettsfisk. De fleste er likevel enige i at vi også må utnytte potensialet på land. Drøvtyggernes fortrinn er at de kan utnytte gress og grovfôr mye mer effektivt enn andre husdyr.

Tall for 2018 (SSB.no) viser at landbruket er ansvarlig for 8 prosent av de totale norske utslippene av klimagasser. Nesten 60 prosent av utslippene i CO2-ekvivalenter kommer fra metan og ca. 40 prosent fra lystgass. Bare 1,7 prosent kommer som CO2 fra drift av maskiner. Drøvtyggere, som er ansvarlig for det meste av metan og lystgass, er dermed de absolutte verstinger når det gjelder utslipp av klimagasser.

I positiv retning blir det påpekt at norske drøvtyggere er blant verdens mest miljøvennlige og at klimagassutslippene fra landbruket er redusert med ca. 4 prosent de siste 25 årene. Dette fordi en har erstattet grovfôr med kraftfôr. Å fôre kua eller sauen på «mat» gir tilsynelatende mer miljøvennlig kjøtt. Fordi de norske kyr eter mer kraftfôr er de også tilsynelatende mer miljøvennlige enn utenlandske som går på beite! Her må en passe seg slik at en ikke «møter seg selv i døra» når en argumenterer for å spise rødt kjøtt.

Annonse

Norske husdyr får om lag 2 millioner tonn kraftfôr i året. Tar vi med oppdrettsfisken i dette regnestykket så er mengden nærmere 3.5 millioner tonn, godt og vel 70 prosent er importert. Vi kaller det kraftfôr, men i realiteten er det mat som like gjerne kan spises direkte av oss mennesker. Vi produserer altså kjøtt på importert «mat»!

Mye av dette kraftfôret produseres i områder der verdifull natur, som for eksempel regnskog, trues. Vi bør derfor ta det på stort alvor når miljøorganisasjonene sier at kjøttforbruket må reduseres både for å begrense utslipp av klimagasser og å sikre nok mat til verdens befolkning. Så lenge fôringredienser er en mangelvare har det ingen betydning om vi velger sertifisert miljøvennlig når alt blir solgt uansett. Det eneste som hjelper er at vi, og flere med oss, slutter å kjøpe og i stedet produserer selv!

Vår ambisjon må være å produsere fôret til våre oppdrettsfisker og husdyr selv. Ikke nødvendigvis for å la være å delta i internasjonal handel, men for å ta vare på de ressursene vi har. Kanskje bøndene også burde skue ut mot havet. De har eiendomsretten til for eksempel grisetangen som vokser i fjæra, en vekst som i tidligere tider ble benyttet som fôr til gris. Enorme mengder tang og tare er tilgjengelig for høsting og bruk som fôr, kanskje i kombinasjon med utvinning av alginat? Her er det uutnyttede muligheter.

De burde også ta en titt på de 5–6 000 tonn med tørt slam som kommer fra norske settefiskanlegg. Undersøkelser viser at dette inneholder store mengder fiskefôr og har et høyt energiinnhold.

Hver av oss kaster ca. 40 kg matavfall per år noe som medfører at rundt 200 000 tonn verdifull biomasse havner på søppelfyllingene. En verdifull fôrressurs ender dermed opp som et miljøproblem. Vi har mulighet til å etablere en sirkulær økonomi i praksis.

Jeg er fullt klar over at det ikke bare er rett fram og at både legale og tekniske problem må løses. Vi som er oppvokst på landsbygda har sett at straks kumøkk havner på jorda så svermer fluene rundt og ikke mange dager senere blir kumøkka mat for sultne fugler som gasser seg i fluelarver. Insektlarvene omsetter nesten hva som helst av organisk stoff til verdifullt fôr.

Dyrking av insektlarver er en gryende industri i Norge, og vi har ambisjoner om å dyrke svarte soldatfluelarver som fôrkilde for både oppdrettsfisk og kjæledyr. Foreløpig er det ikke lov å gi insekter til drøvtyggere, svin og kylling. I tillegg krever lovverket at insektene kun kan fôres plantebasert råstoff.

Den potensielle miljøgevinsten forsvinner i lover og reguleringer. Lover og reguleringer som ikke er utviklet for å forvalte denne type produksjon.

Her må det tas et krafttak for å utnytte nasjonale ressurser i matproduksjonen. Det må skaffes et kunnskapsgrunnlag for å få revidert regelverket. Får vi det til kan vi fortsatt med god samvittighet grille biff, svinekoteletter og oppdrettslaks.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Ekkokammerjammer!