Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Matvaresikkerheten er internasjonal

I kjølvannet av krig og pandemi diskuteres fornuftig nok norsk matvaresikkerhet. Da er det viktig å forstå begrepene som brukes og hvordan forsyningslinjene fungerer.

Det å opprettholde og øke den norske sjømatproduksjonen gir både industriutvikling i Norge, og samtidig viktige bidrag til den internasjonale matvareproduksjonen, skriver Geir Ove Ystmark. Illustrasjonsbilde av en fiskemiddag. Foto: Mostphotos
Det å opprettholde og øke den norske sjømatproduksjonen gir både industriutvikling i Norge, og samtidig viktige bidrag til den internasjonale matvareproduksjonen, skriver Geir Ove Ystmark. Illustrasjonsbilde av en fiskemiddag. Foto: Mostphotos

Forsyningslinjer er internasjonale, og konsekvensene av redusert matproduksjon rammer først og fremst folk i fattige deler av verden. Norge har mat selv om vi skulle bli isolert.

Krigen i Ukraina skaper ikke bare store lidelser i seg selv. Det er en krig som føres på noen av verdens mest produktive jordbruksareal. Russland er også en stor produsent av viktige matvarer.

De eksporterer også avgjørende innsatsfaktorer til produksjon av kunstgjødsel. Reduseres denne tilgangen vil det i neste omgang redusere avlinger i store deler av verden. Samlet sett fører krigen til nedgang i matproduksjonen globalt. Det er alvorlig. Ikke minst for fattige land og regioner.

I Norge er diskusjonen i for ensidig grad rettet inn mot faren for at vi selv skal sulte. Pandemien har vist at matforsyningen fungerer i kriser. Logistikk og varestrømmer påvirkes åpenbart når det i tillegg er krig. Det samme gjør prisene på innsatsfaktorer som gjødsel, drivstoff, energi og fôr.

De går opp og svekker marginene for de deler av matproduksjonen som er svakest. For rike land som Norge vil dette kunne føre til økte matvarepriser, men vi vil neppe oppleve at det er tomt for mat i butikken. Derimot kan fallende global matproduksjon påvirke tilgangen på mat til de fattigste i verden.

Når det stadig snakkes om at Norge har en lav selvforsyningsgrad så er det bevisst bruk av begreper. Det er riktig at vi i en normalsituasjon importerer omtrent 60 prosent av det vi spiser. Det produseres lite hvete, avokado, sjokolade og krydder i Norge. Vi importerer også oster, kjøtt og mye annen mat.

I norskprodusert mat er det i tillegg importere ingredienser. I en normalsituasjon eksporterer vi årlig 2,7 millioner tonn sjømat som dekker sjømatbehovet til 130 millioner mennesker. Handel med mat er derfor av det gode.

Skulle grensene, mot all formodning, bli helt stengt mot omverden så har vi mat i Norge. Vi kan i en tenkt krise leve av fisk, potet og rotgrønnsaker. Sjømat som normalt ville blitt eksportert hadde funnet veien til norske tallerkener. Vi ville helt sikkert savnet mange gode retter, og vi ville også blitt lei av et ensidig kosthold, men vi hadde ikke sultet.

I en krisesetting er derfor begrepet dekningsgrad vel så viktig som ordet selvforsyningsgrad. Det første forteller hvor mye mat vi selv produserer og kan spise i en krise. Det andre hvordan konsumet er i en helt normal hverdag.

Det betyr ikke at vi ikke kan gjøre tiltak for å øke norsk matvareproduksjon. Landbrukspolitikken skal ikke jeg mene for mye om, men det er åpenbart at Norge kan produsere mer basismat som korn og grønnsaker.

Fallende global mattilførsel viser at det er klokt å se på alle deler av matproduksjonen. Ikke minst der hvor Norge kan bidra mest globalt. Norge er i dag en stor eksportør av sjømat. Vi selger ikke minst store volum med rimelige proteiner i form av sild til folk med lav betalingsevne.

Det å opprettholde og øke den norske sjømatproduksjonen gir slik sett både industriutvikling langs kysten av Norge, og samtidig viktige bidrag til den internasjonale matvareproduksjonen.

Skal vi øke vårt bidrag kan vi blant annet bygge en egen industri rundt råvarer til fiskefôr og kraftfôr. Her kan vi erstatte noe av den soya, mais og raps som i dag brukes med andre råvarer. Det kan vi gjøre ved å høste mer fra havet av arter som ikke er egnet som menneskemat som for eksempel plankton.

Disse utgjør den største delen av bioproduksjonen i havet. Bedre utnyttelse av biprodukter fra matproduksjonen og dyrking av ulike mikroorganismer og insekter kan også brukes. Lykkes vi med det kan vi kutte klimautslipp, øke produksjonen av fôrråvarer i Norge og samtidig bygge nok et industrieventyr langs kysten av Norge.

Neste artikkel

Friskoler er et supplement, ikke en konkurrent