Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Mat og beredskap

Vi blir oppfordret til å kjøpe oss jodtabletter, i tilfellet det skjer en atomulykke. Men vi har ikke mat for mer enn en uke.

Skeptisk: Det meste av maten, og mye av fôret, kommer med vogntog fra utlandet. Foto: Bjarne B. Aase.

Det aller meste av maten ligger på vogntog som kjører langs veiene. Hva da med en omfattende transportstreik på kontinentet? Mer skal det ikke til. Det er jo derfra mye av det vi spiser kommer. Eller hva om den månedlige skipslasten med soyabønner skulle utebli? Få tør å tenke tanken engang. Vi tror kjøleskapet alltid vil bugne av mat, slik det har gjort i hele vår levetid for de fleste av oss.

Vi har oljelager i fjell, men ingen mat. Ingen kornsiloer som kan holde liv i oss, for de ble avskaffet av Bondevik-regjeringen for rundt 15 år siden.

Vi tror at bare vi har penger nok, så får vi kjøpe all den maten vi trenger. Det er bare det at kun 10-15 prosent av verdens matproduksjon går til eksport. Av dette så forsyner Kina seg av stadig mer. Kina hadde i fjor 54 prosent av hvetelagrene i verden. De kjøpte 67 prosent av maisen og de 70 prosent av all soyaen som ble omsatt på verdensmarkedet. Disse lagrene er for innenlands bruk, og kommer aldri til å bli eksportert ut av landet igjen.

Det bor mange mennesker i Kina, men storparten av jordas befolkning bor andre steder, og de har tilgang til godt under halvparten av matlagrene. Det burde få opp øynene på de fleste, men ingen ser ut til å ofre matberedskap en tanke. Aller minst de som er i posisjon til å gjøre endringene som trengs.

Klimaendringene gjør matproduksjon til et lottospill, hvor man aldri vet utfallet før avlinga er høstet, og om den i det hele tatt kan høstes.

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) gir årlig ut en risikoanalyse av hvilke scenarioer som kan ramme Norge. Den kom nylig ut for 2019, og der beskrives risikoen for matmangel som svært liten og lav, med bare 20 prosent sjanse de neste 100 år for at det blir en svikt i den globale kornproduksjonen.

Det må man si er en modig konklusjon, når det er bare rundt 10 år siden kornlagrene i verden nærmest var tomme. De siste årene har man sett rekordavlinger, men det hjelper så lite, når kineserne importerer stadig mer og vi blir rundt 80 millioner flere verdensborgere hvert år.

Ekstremvær i alle varianter vil også ha et ord med i laget. Fjorårets tørke i Norge og Europa burde vekket DSB, men nei da, de ble ikke sultne, så da får alt gå sin skjeve gang. Klimaendringene gjør matproduksjon til et lottospill, hvor man aldri vet utfallet før avlinga er høstet, og om den i det hele tatt kan høstes. Man ser stadig heftigere ekstremvær, som fort kan få globale følger for mattilgangen, og det er derfor svært viktig at mat produseres i hele verden.

Annonse

Det burde være en selvfølge at alle land produserer så mye som overhodet mulig, av det de trenger til innenlands bruk. FN råder alle land til å sørge for dette, men få hører på dem.

Men det er det som er beredskap. Det er det som er å ta vare på egne innbyggere. Per i dag er Kina nærmest alene om å gjøre dette. De vet at nesten 1,4 milliarder sultne kinesere vil være umulig å hanskes med. Sult er livsfarlig for ethvert regime.

I Norge er ikke sult noe problem per i dag, men likevel ser man tendensene til hva som vil kunne skje, om mattilgangen skulle bli begrenset. Smørkrisa for noen år siden fikk folk til å gå av skaftet - og det var altså for en vare vi fint kan klare oss uten en periode. Mange sto i lange køer, for en liten smørklump. Køene minnet meg om sultne mennesker i andre land, som må stå i matkø for å overleve, men noen av disse sto der i pelskåper. Man kan bli betenkt av mindre.

Eller hva med Black Friday, hvor folk er helt gale og nærmest slåss for å få tak i varer på salg. Ingen i Norge trenger å slåss for noe som helst. Vi har det best i verden, men likevel blir man hysterisk av noe så lite som smørmangel eller salg på ting vi har mer enn nok av fra før. Det er da jeg tenker på hvordan nordmenn hadde agert, om de plutselig en dag ikke fant mat i butikken. Da blir det ikke enkelt å være Erna, eller andre på toppen.

Vi importerer rundt 60 prosent av kaloriene våre. Noe import må vi ha, men vi kunne produsert mye mer selv, basert på norske ressurser. Jeg er veldig usikker på om den regjeringen vi har nå, ønsker økt matproduksjon. De truer med biffavgift, hvis landbruket ikke får ned klimautslippene.

Ved å øke produksjonen her i Norge, med bruk av norske ressurser, så vil utslippene øke og det ser ikke pent ut i klimaregnskapet. Det er rimelig korttenkt å importere biff for å unngå å belaste vårt eget klimaregnskap. Pampasbiffen fra Sør-Amerika gir omtrent 4 ganger så høye utslipp for verden..

Er det ikke da bedre klimapolitikk å se verden under ett? Vi har bare en klode, og målet må være å kutte globalt. Det gjør man ikke ved å ensidig tenke på seg og sitt.

Egentlig burde det vært produsert mye mer kjøtt her i Skandinavia, og mindre i sørlige strøk, om en skal tenke på det beste for klimaet. Ja, faktisk er det best for folkehelsa også. Kjøtt og melk produsert på gras og beite er sunnere, enn av dyr som har spist mye kraftfor.

Og i tillegg til miljøbiten, så er det god beredskap.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Passiv Elvestuen om framtidig matproduksjon