Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Lysegrønt og helsvart

Solberg-regjeringen og Bollestad har kommet med et tilbud som er mer som et skambud å regne.

Sint: Anna Rathe synes regjeringen kan droppe å bli snurt fordi bøndene ikke legger seg på rygg. Foto: Privat
Sint: Anna Rathe synes regjeringen kan droppe å bli snurt fordi bøndene ikke legger seg på rygg. Foto: Privat

Akkurat de dagene her, på våren, når kveldene blir lyse og sola så smått begynner å varme - da våkner jeg til live fra vinterdvalen. Jorda skal røres i, frø skal sås og næres - håpet er lysegrønt.

Akkurat de dagene her, på våren, når kveldene blir lyse og sola begynner å varme - da yrer forventningene. Om at i år, i år er året, i år skal vi bli sett og hørt og fagre ord skal bli til handling - håpet er jordbruksoppgjøret.

Og i disse maidagene, hvert eneste år, er jeg spent. Spent på hvordan vi blir møtt, av folket, av stortinget, av regjeringen.

Som bonde gjøres årets viktigste jobb noen hektiske dager og uker på våren. Årshjulets begynnelse. Jeg starter sesongen på min gård, mine kollegaer gjør det samme på sine. Og i bondelaget har vi alle allerede forberedt årets jordbruksforhandlinger grundig og godt gjennom vinteren i forventning om en ny vår.

Vi legger fram et krav. Et krav for at vi som bønder skal få ei inntekt som gjenspeiler innsatsen vi legger ned, ei inntekt vi kan leve av.

Og vi samles. Vi informerer, vi aksjonerer, vi forsøker å synliggjøre at den jobben vi gjør er viktig ikke først og fremst for oss selv, men for det norske samfunnet. For Norge.

Når jeg stolt ikler meg t-skjorta det står BONDE trykt over brystet på, da retter jeg ryggen et ekstra knepp. Blikket blir modigere. Jeg møter flotte kollegaer i samme ærend, med samme BONDE over brystkassa. Vi gjør våronn det remmer og tøy kan holde hjemme, og samtidig samles vi for å markere årets jordbruksforhandlinger.

Aldri er jeg så mye bonde som om våren. Aldri er det så sitrende stemning i fjøset eller i traktoren som i disse dagene og ukene her. Aldri føler jeg på felleskapet og trykket og samholdet og viljen i bondelaget som nå.

Å dyrke jorda, å starte året med blanke ark. Nytt år, nye muligheter.

Å komme sammen, bønder fra hele landet, som alle vil akkurat det jeg også vil: skjøte jorda, nære frøene, stelle dyra - det evige, langsiktige, meningsfulle arbeidet vi bærer på våre skuldre som generasjoner har gjort før oss og framtida skal ta videre.

Vi er blitt skuffet før. Noen ganger av været. Oftere av jordbruksoppgjøret.

Og vi tilpasser oss. Været. Vi forsøker å tilpasse oss jordbruksoppgjøret. Vi har løpt raskere, satset større, forsøkt å henge med i karusellen.

Men i år.

Det har vært trangt lenge. Men nå trykker støvlene så det gjør vondt. Det gjør skikkelig vondt.

Og vi har forsøkt å si ifra.

Annonse

Foran Stortinget i dag har jeg hørt kollegaer fortelle om en situasjon med mangel på framtidstro som jeg får tårer i øynene av. I kommentarfeltene beskrives en virkelighet så helsvart at jeg ikke leser for å unngå å miste motet.

Bollestad, og Solberg, og Gimse, er frekke nok til å uttrykke skuffelse over at Bondelaget i år ikke la seg på rygg i forhandlinger. De truer med at det går ut over norske bønder. De hadde mer å gi, sier de.

Det kan de spare seg!

Vi har lagt fram et grundig gjennomarbeidet krav som faktisk gjenspeiler det vi må ha for å få den inntektsutviklingen vi trenger. Vi har ikke smurt på eller skutt høyt eller lagt på litt ekstra for kanskje å komme heldigere ut til slutt. Vi har lagt fram det kravet som er rett. Nå.

Solberg-regjeringen med Bollestad som ansvarlig statsråd har kommet med et tilbud som er mer som et skambud å regne. De kunne tilbydd oss det vi fortjener.

Og det er ikke sant at vi hadde bestemt oss for brudd på forhånd, eller at vi ikke har vært villige til å forhandle. Men i sonderingsmøtene etter at tilbudet kom var det åpenbart at regjeringen ikke var i nærheten av å komme oss i møte og innfri kravet.

Derfor ble det brudd.

Det er riktig det, at det taper vi faktisk på i år. Men noen ganger er situasjonen så låst at det må smelle for at motparten skal våkne. Vi kan bare håpe at alvoret synker inn for framtida.

Og det er helt uforståelig, at Bollestad som landbruksminister, og Gimse som Høyres landbrukspolitiske talsperson, ikke er bedre i synk med hva som rører seg i norsk landbruk. At de ikke enda har forstått hvor alvorlig denne situasjonen er, og at de ikke er villige til å kjempe for ei framtid for norsk landbruk og norsk mat.

"Det er helt uforståelig at Bollestad og Gimse ikke er bedre i synk med hva som rører seg i norsk landbruk."

Jeg skal sørge for at jorda på Ratet blir dyrket og stelt så lenge jeg rår. Det er jeg fødd til, den oppgaven har jeg fått.

Men det at jeg er villig til å gjøre det, uansett, må ikke være grunn til å avspise meg med smuler. Det må være verdt noe, for samfunnet, at vi er mange som er villige til å ta det ansvaret.

Og å kjempe sammen for det som er rett. Jeg har pleid å si at er du bonde skal du organisere deg, og det er ikke så viktig om det er i bondelaget eller småbrukarlaget. Det sier jeg ikke lenger.

Er du bonde, skal du organisere deg. Og det skal du gjøre i Norges Bondelag.

Så skal vi stå side ved side med BONDE trykt over brystkassa og kjempe for ei inntekt som gjenspeiler innsatsen vår, ei inntekt vi kan leve av og som vi fortjener.

Og staten må innfri. Gjør ikke staten det, er norsk matproduksjon styrt inn i ei avvikling som ender med at vi ikke lenger finner norsk melk, norsk kjøtt, norsk salat, norsk mat i butikken. Norske gårder, norske bygder, store deler av Norge vil dø ut. Det er svart det.

Neste artikkel

Gjerding til alles beste