Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Løsningen er kjernekraft

Økt kraftbehov krever mindre naturinngripende kraftproduksjon.

Små inngrep i naturen: Atomkraftverk som Barsebäck i Sverige produserer svært mye energi per arealenhet. Foto: Drago Prvulovic / SCANPIX
Små inngrep i naturen: Atomkraftverk som Barsebäck i Sverige produserer svært mye energi per arealenhet. Foto: Drago Prvulovic / SCANPIX

Med mye elektrifisering samt mer kraftkrevende industri, kan økningen av kraftbehovet tilsvare ett relativt stort nytt vannkraftverk hvert år, i følge ny analyse fra Statnett. Da blir naturinngrepene for store, uansett om det satses på vannkraft, på vindkraft (på land), eller på en kombinasjon av de alternativene.

Derfor er «offshore» vindkraft lansert som ny mulighet, særlig med sikte på elektrifisering av også olje- og gassutvinningen. Pilotprosjektet Hywind Tampen viser at slik kraftproduksjon blir relativt dyr, der vanndybden er for stor (eller «i største laget») for bunnfast konstruksjon.

Bør da kjernekraft vurderes på nytt, vel 35 år etter Tsjernobyl? Ett argument for dette er at moderne atomreaktorer bygges og drives med strenge krav til sikkerhet, i motsetning til den i Tsjernobyl, som var «gammel modell», og gikk i lufta som følge av et vanvittig eksperiment.

Annonse

Annet argument for ny vurdering av kjernekraft er at annen veldig dramatisk hendelse, i Fukushima i Japan i 2011, ble taklet så bra at virkningene av den ble moderate: Det er rimelig å anta at de som taklet virkningene av voldsom tsunami i Fukushima hadde lært noe av det som gikk galt i Tsjernobyl, og at de som planlegger virkelig moderne kjernekraftverk har lært noe av det som skjedde i Fukushima!

Viktige deler av ny vurdering av kjernekraft blir hvilken funksjon slik kraft bør få i kraftforsyningen, og hvor i landet ett eller flere slike kraftverk bør plasseres: Med grove kraftkabler til/fra andre land ved Nordsjøen, er Norge nå del av stort kraftmarked, der andelen vindkraft og dermed også behovet for utjevning av kraftproduksjonen vil øke mye i kommende tiår: Sørvestlig del av landet bør da kunne fungere som «grønt batteri», med ekstra stor produksjon og eksport av vannkraft, i tidsrom med svak vind og lite vindkraft ute på og nær Nordsjøen.

Dette innebærer at det først og fremst er Østlandet som trenger kjernekraft, for å bli noenlunde selvforsynt, og lite avhengig av tilførsel av vann- og vindkraft fra Vestlandet. Ett aktuelt byggested blir da ved Glomma og nær utløpet fra Øyeren, der 3 km tunnel for kjølevann fra Øyeren, med stort tverrsnitt også kan avlaste smal del av Glommas løp, så for stor stigning av vannstanden i Øyeren i store flommer unngås.

Annet byggested som bør vurderes er ved utløpet fra Mjøsa, som er Minnesundet: Også der kan tunneler for kjølevann til og fra kjernekraftverk brukes til bedre håndtering av store flommer i landets største vassdrag; men på mer komplisert måte enn nær Øyeren: Med pumpeverk for dypvann fra Mjøsa, kan det tas ut noe mer vann fra Mjøsa til vannkraftproduksjon vinterstid enn nå, så det blir plass til tilsvarende mer flomvann der sommerstid.

Neste artikkel

En luftig utlysing