Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Lojalitet om jordbruksoppgjøret kan ikke kreves

Det er en lang og tung tradisjon i den norske bondestanden for å være lojale mot lederne og samkjørte utad, men det er grenser for hvor langt denne lojaliteten kan tøyes.

Årets jordbruksavtale føyer seg i rekken av avtaler som ikke prioriterer grasbaserte produksjoner i distriktene, selv om det er disse vi har best naturgitte forhold for å drive med, skriver styremedlemmer i Møre og Romsdal Bondelag. Foto: Bjarne Bekkeheien Aase
Årets jordbruksavtale føyer seg i rekken av avtaler som ikke prioriterer grasbaserte produksjoner i distriktene, selv om det er disse vi har best naturgitte forhold for å drive med, skriver styremedlemmer i Møre og Romsdal Bondelag. Foto: Bjarne Bekkeheien Aase

Av styremedlemmer i Møre og Romsdal Bondelag: Odd Bjarne Bjørdal, Hilde Kjersem Kolberg, Petter Melchior, Anna Håland Berget og Audun Skjervøy.

Bondelagslederen i Møre og Romsdal – Konrad Kongshaug – kritiserer årets jordbruksavtale. Den er et dårlig signal med tanke på videre investeringsvilje og rekruttering til næringa, sier han.

Det er flere parter å forholde seg til når ledertrioen i Bondelaget forhandler om de økonomiske premissene for landbruket. Regjeringen på den ene siden og medlemsmassen på den andre, og i tillegg er velgerne/forbrukerne fundamentet som forhandlingene og landbrukspolitikken hviler på. Korona-epidemien har gitt bondens yrkesstolthet et løft. Stadig flere nordmenn har forstått sammenhengen mellom nasjonal matproduksjon og sikkerhet for egen matforsyning. Endelig er bonden i «riktig» bransje! I tillegg har statskassen spandert flere hundre milliarder kroner i krisepakker til samfunnslivet ellers. Dette har selvsagt skapt forventninger om bedre tider i landbruket.

Samtidig er det en lang og tung tradisjon i den norske bondestanden for å være lojale mot bondelederne og samkjørte utad, men det er grenser for hvor langt denne lojaliteten kan tøyes. En motreaksjon mot årets jordbruksavtale bør ikke overraske noen.

Annonse

I landbruket har det – stort sett – vært aksept for at 2000-3000 bønder må slutte hvert år for å sikre inntektene til de gjenværende. Samtidig som produktivitetskravene og kapitalbehovet har økt jevnt og trutt, med det resultat at bondens økonomiske risiko, arbeidspress og generell sårbarhet stadig har blitt forverret. En samfunnsvirkning er at husdyrproduksjonene sentraliseres til de beste jordbruksområdene samtidig som en stadig større del av dyrkamarka og beiteressursene i distriktene forringes og gror igjen.

Koblingen mellom dyr og areal svekkes, og denne utviklingen ser vi lokalt, regionalt og nasjonalt. I landbrukspolitikken snakkes det om at matproduksjonen på norske ressurser skal økes, selvforsyningen styrkes og inntektsgapet mellom bøndene og andre næringer skal tettes, men utviklingen går motsatt.

Mange bønder har grunnleggende tro på at det er mulig å få til endring, men opplever gang på gang at det kun blir med praten. Er samlet endringsvilje i landbruket for svak? Årets jordbruksavtale føyer seg i rekken av avtaler som ikke prioriterer grasbaserte produksjoner i distriktene, selv om det er disse vi har best naturgitte forhold for å drive med.

Vår gode fylkesleder Konrad Kongshaug har tatt til motmæle. Bondelaget burde vært tøffere i forhandlingene med staten, sier han. Og vi, resten av styret i Møre og Romsdal Bondelag, stiller oss 100 prosent bak han. Jordbruksforhandlingene tar utgangspunkt i hva som er politisk mulig og er balansekunst, blir det sagt. Samtidig må både faglagene og politikerne forholde seg til virkelighetsforståelsen ute blant folket. Lojalitet kan ikke kreves. Den gjør man seg fortjent til.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Kanaliseringspolitikken: Stemmer kart og terreng, åker og eng?