Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Løft pennen for folkemålet!

Denne kommentaren blir et språklig unntak. Det er nynorsk som er hjertespråket mitt; jeg har knapt signert en bokmålstekst på førti år.

Blomstre: Hvorfor skal frykta for å la det folkelige blomstre i skriftlig bokmål være så sprell levende i ei tid da talemålet ikke er til hinder for makt og posisjoner i samfunnet? Foto: Mostphotos

Men vegen min til nynorsk gikk via radikalt bokmål – eller bokmål med folkemålsformer, som jeg helst vil kalle det – så hjertet mitt slår av og til noen slag for det talemålsnære bokmålet også. Det får slå noen ekstraslag i dag:

Vi vakna til det her en morgen i forrige uke. I ei nyhetssending ble Landslaget for språklig samling avliva. Samtidig fikk en ny organisasjon for såkalt radikalt bokmål aktiv fødselshjelp. Organisasjonen skal drive språkpolitisk arbeid for dem som ønsker å bruke talmålsnære former når de skriver bokmål.

Hvordan kan det ha seg at vi stort sett møter forma «regjeringen» i bokmål, sjøl om folk over heile landet – med unntak av bergenserne og ei nokså snever gruppe mennesker i Oslo og såkalte bedrestilte i noen andre byer – sier «regjeringa»? Hvorfor møter vi stort sett forma «kastet» i bokmål, sjøl om folk flest sier «kasta» til hverandre her til lands?

Hva er årsaka til at senterpartipolitikeren Terje Riis-Johansen med sin grenlandsdialekt kan si til NRK at «jeg har aldri hatt dårlig selvfølelse eller komplekser for måten jeg prater på», og samtidig legge til at «jeg synes ikke noe om å skrive annet enn tradisjonelt bokmål»? Hvorfor skal denne frykta for å la det folkelige blomstre i skriftlig bokmål være så sprell levende i ei tid da talemålet ikke er til hinder for makt og posisjoner i samfunnet?

Ikke engang Nationen, som tar mål av seg å være ei folkelig avis for Distrikts-Norge, våger å gjennomføre et fullt ut folkelig bokmål – et språk som heilt sikkert ville være mer i tråd med talemålet til leserne av avisa. Sjølmotsiinga i dette er så åpenbar at en må være uvanlig motvillig for å ikke se det.

Annonse

Likevel virker det som om det store flertallet av bokmålsskrivende her til lands har slått seg til ro med at det må være sånn. Det er det moderate bokmålet vi møter daglig i aviser, i magasin, i tidsskrift, i forskingsartikler, i offentlige utgreiinger, i det store flertallet av bøker som blir gitt ut, og også i muntlige media som bruker normert språk. Det er et språk som skaper avstand, som bærer preg av makt og status, og som gjør terskelen fra det muntlige til det skriftlige litt høgere og litt vanskeligere å stige over. For meg blir dette både et pedagogisk og et demokratisk problem.

Det bokmålet vi har i dag, er en arv etter Knud Knudsens språkpolitiske ideologi. I motsetning til Ivar Aasen, som ville dyrke fram et norsk språk bygd på norsk talemål og røttene tilbake til det norrøne språket, meinte Knudsen at vegen å gå var å fornorske dansk på grunnlag av «De Dannedes Tale» – talemålet til middelklassen i byene. Med andre ord: de som knota dansk uten heilt å få det til, med innslag av harde konsonanter, noen norske ord og former. Egentlig må det ha vært et underlig kaudervelsk.

Men dette var altså talespråket til de danna, byborgerskapet, de med makt. Det var statusspråket. Det stod i motsetning til det folkelige språket, det vulgære, språket som de uten dannelse talte, bønder, arbeidere – de udanna.

Etter over hundre år med fornorsking av det danske skriftspråket er vi framleis ufattelig langt fra målet.

Det folkemålsnære bokmålet har aldri makta å riste av seg slike fordommer. Delvis fordi det har hatt få sterke målbærere, delvis fordi språkvarianten i den oppheta samnorskdebatten i 1950-åra blei håna og latterliggjort av den norske kultureliten, i sterk grad fordi denne bokmålsvarianten har vært fraværende i pressa og lite brukt i litteraturen, men kanskje først og fremst fordi skoleverket ikke lærer elevene at dette er ei mulighet som bokmålsnormalen gir.

Det er ei stor oppgave den nye organisasjonen tar på seg. Etter over hundre år med fornorsking av det danske skriftspråket er vi framleis ufattelig langt fra målet. Bokmålet blir brukt av knapt 90 prosent av befolkninga i Norge. Og samme hva vi ellers måtte meine: Nynorsk er ikke et alternativ for det store flertallet av disse hvis de ønsker å skrive talemålsnært. Dessverre er heller ikke bokmål et alternativ på grunn av fordomsfulle holdninger til det å bruke norske talemålsformer i språket.

Slik sett er ikke landet vårt språklig frigjort før den dagen da vi fordomsfritt kan møte folkemålet også i bokmål – enten det er innafor akademia, media eller i litteraturen.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Hva ville mormor sagt?