Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Lettvint om kjøtt og kraftfôr

Ammekua bruker mindre kraftfôr enn hva vi har antatt.

Både fôrnormer og oppfatninger om fôring av norske ammekyr har lenge vært basert på et feil faktagrunnlag, skriver innsenderen. Foto: Lars Bilit Hagen
Både fôrnormer og oppfatninger om fôring av norske ammekyr har lenge vært basert på et feil faktagrunnlag, skriver innsenderen. Foto: Lars Bilit Hagen

Lars Giæver (Veggispreik) bruker storslegga mot ammekubønder i Nationen 17.04 og mener de bløffer om det meste. Han har googlet, og mener det er enkelt å finne tall som blant annet bekrefter at forbruk av kraftfôr og klimagassutslipp per kilo slakt fra ammekyr er dobbelt så stort som fra melkekyr.

Innlegget er symptomatisk for det lettvinte forholdet til kildebruk man ser i debatten om norsk husdyrhold. Valget tilpasses det budskapet man ønsker å fremme.

Både fôrnormer og oppfatninger om fôring av norske ammekyr har lenge vært basert på et feil faktagrunnlag. I prosjektet «Optibeef», der flere titalls gårder fra Rogaland i sør til Troms i nord bidro med datagrunnlag fra regnskap, husdyrkontroll og info om fôring og øvrig drift, ble det vist at beiter på innmark og utmark utgjorde hele 45 prosent av årsfôret til ei ammeku med kalv.

Annonse

Kraftfôret utgjorde i snitt for alle gårdene 6 prosent av årsfôret. Vår studie viste dermed at antatt forbruk av kraftfôr til ammekyr har vært for høyt, og at forbruket per kg slakt er som for melkekyr, og ikke dobbelt så høyt, som Giæver hevder.

Giæver tilfeldige valg av utslippstall for klimagasser fra melke- og ammekyr passer hans formål, men i realiteten er det stor variasjon i CO2-ekv. pr kg slakt mellom alle gårder som produserer storfekjøtt.

Forskjeller i utslipp mellom melke- og ammekyr skyldes at det meste av melkekuas utslipp regnskapsføres på melka hun produserer. Ulike beregningsmetoder og forutsetninger som legges til grunn, gir høyst ulike utslippstall som resultat. Det finnes ingen fasit.

Debatt er viktig, men nå preges den dessverre av manglende forståelse og respekt for samt kunnskap om kompleksiteten i de biologiske prosessene som styrer matproduksjonen. Et lands muligheter for å produsere mat er uløselig knyttet til naturgrunnlaget. Det må være utgangspunkt for diskusjonen.

Dersom norske jordbruksarealer skal utnyttes for å sikre framtidig matforsyning til befolkningen, spiller drøvtyggerne en nøkkelrolle. Matsikkerhet er sentralt i FNs definisjon på en bærekraftig matproduksjon, som omfatter langt mer enn fôr og klima. Det er på høy tid å løfte denne debatten til et mer konstruktivt og kunnskapsbasert nivå.

Optibeef-prosjektet ble finansiert av Forskningsmidlene for jordbruk og matindustri.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

En matkrise ingen kan løse alene