Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Landbrukets gordiske knute

Problemet er at Svenn Arne Lie er langt flinkere til å påpeke hvordan situasjonen burde ha vært enn til å presentere løsninger for hvordan vi skal nå målene.

Tollvernet for norske landbruksprodukter lekker allerede som en sil, med økende import på nær sagt alle produktområder, skriver Erling Aas-Eng. Foto: Privat
Tollvernet for norske landbruksprodukter lekker allerede som en sil, med økende import på nær sagt alle produktområder, skriver Erling Aas-Eng. Foto: Privat

Svenn Arne Lie har gjennom en rekke innlegg og oppslag satt viktige landbrukspolitiske problemstillinger på dagsordenen. Det skal han ha ros for. Lie og medforfatter Espen Løkeland-Stai fortsetter sitt korstog for økt bruk av norsk areal og økt sjølsforsyning i Nationen 18.mai. Dette er et engasjement det er lett å dele. Problemet er at Lie er langt flinkere til å påpeke hvordan situasjonen burde ha vært enn til å presentere løsninger for hvordan vi skal nå målene.

Les innlegget til Lie og Løkeland-Stai:

Et av Lies hovedpoeng er å gjøre kraftfôret dyrere for å øke verdien av graset. Men hvordan tenker Sven Arne Lie at vi skal dekke de økte kostnadene dyrere kraftfôr påfører bonden? Lies svar er å øke prisuttaket i det norske markedet. Hvordan en skal klare dette uten at utenlandske landbruksvarer strømmer inn over grensa og grensehandelen øker, gis det ikke noe svar på. Tollvernet for norske landbruksprodukter lekker allerede som en sil, med økende import på nær sagt alle produktområder.

Å øke prisene i det norske markedet uten et sideblikk til begrensningene som ligger i dagens tollsatser, vil bare føre til at konkurransen fra importerte matvarer øker ytterligere. Da krymper vi norsk jordbruk og får mindre bruk av norsk jord, stikk i strid med hva Lie er opptatt av. Enn så lenge må norsk jordbruk og norske landbruksorganisasjoner forholde seg til det grensevernet vi har.

Annonse

Budsjettmidlene over jordbruksavtalen er det virkemidlet vi da står igjen med for å sikre bruk av areal over hele landet. Nøkkelen her ligger i kanaliseringspolitikken; grovfôrbaserte produksjoner i distriktene og kornproduksjon i de beste jordbruksområdene. Dette kan skje ved å øke kornprisen eller arealtilskuddet for korn og derigjennom øke lønnsomheten i kornproduksjonen. Det vil dempe iveren i kornområdene etter å investere i de grovforbaserte husdyrproduksjonene, noe som vil styrke kanaliseringspolitikken.

Men velter vi hele økningen i kornpris over på kraftforprisen vil husdyrproduksjonene stå overfor betydelig økte kostnader. Hvis disse ikke kan tas ut i markedet i form av økte priser på melk og kjøtt, må kraftforprisen holdes nede gjennom prisnedskriving av kornet. Lar vi kornprisen og kraftforprisen ligge rolig og i stedet øker arealtilskuddet til kornproduksjon i de beste områdene, styrker vi også kornøkonomien og derigjennom interessen for å bruke de beste arealene til kornproduksjon.

Ingen av disse grepene fører imidlertid til at konkurransekraften til graset øker i forhold til kraftfôret. En nærliggende løsning vil være å kompensere økt kraftfôrpris gjennom å øke tilskuddet til grasarealene i distriktene. Problemet er like fullt at den økte kraftfôrprisen vil slå beina under økonomien i kraftfôrkrevende produksjoner, som fjørfe og gris. Kostnadsøkninger her kan ikke kompenseres gjennom økte arealtilskudd til grasarealene. Konkurransekraften for lyse kjøttslag i markedet vil svekkes, noe som betyr lavere produksjon av lyse kjøttslag og mindre behov for kraftfôr totalt sett.

Dette gir fort overproduksjon av norsk fôrkorn og et overflødig kornareal. Veien er deretter kort til en rekanalisering av de grasbaserte produksjonene, som igjen svekker distriktsjordbruket, og gir mindre bruk av norsk areal. Dette er den gordiske knuten som må løses for alle som ønsker å styrke kanaliseringen i norsk jordbruk og sikre bruken av alt norsk areal.

Det finnes ikke noe quick fix for å løse disse utfordringene, bare hardt og målrettet politisk arbeid over tid. Vi må styrke grensevernet, sørge for at forbrukeren velger norske produkter i handledisken og bruke budsjettmidlene på en måte som sikrer en mest mulig balansert utvikling i norsk jordbruk, til beste for bonden enten hun driver på Jæren eller i Finnmark. Og dette kan jeg forsikre om at vi som er tillitsvalgte i norsk landbruk jobber med hver eneste dag. Hvis noen har en raskere og bedre oppskrift for å nå målet om økt sjølforsyning og bedre bondeinntekt, lytter vi mer enn villig.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Vi trenger et norsk proteinskifte!