Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Kysten er ikke uoppdaga land

De store havvindprosjektene som er planlagt langs kysten av Norge er i ferd med å ta over noen av fellesskapets mest verdifulle arealer.

Fisk nedi kavet: Bankene utenfor norskekysten har biomangfold og næring allerede, påpeker innsenderen. Foto: Mostphotos
Fisk nedi kavet: Bankene utenfor norskekysten har biomangfold og næring allerede, påpeker innsenderen. Foto: Mostphotos

Planlagte prosjekter i Nordsjøen og langs kysten selges inn som en klimavennlig erstatning for arbeidsplasser som kan gå tapt i olja de neste årene. Ute av øye, ute av sinn har preget debatten, og det ser ut som om de fleste partiene har kjøpt fremtidsvisjonen om et nytt industrieventyr på norsk sokkel.

Vindindustrien har jobbet langsiktig for å påvirke beslutningstakere til å etablere subsidieordninger som kan gjøre havvind lønnsomt for investorene. Nå ser det ut til at dette faller på plass, med petroleumsskatt og gunstige tilskudd fra Enova og Nox-fondet. Dette innebærer at omlag 90 prosent av utbyggingskostnadene finansieres av fellesskapet.

En rekke selskaper og oppkjøpsfond vurderer å bygge ut. Blant dem er kanadiske Enbridge, Aker Offshore Wind og Siemens. Samlet legges det til rette for en utbygging av inntil 4,5 GW, noe som tilsvarer omkring 50 anlegg av typen Hywind Tampen.

Mens vannkrafta eies av fellesskapet, er det ingenting som hindrer kapitalistiske selskaper i å profittere på vindkrafta. Det er verdt å minne om den norske suksesshistorien som er årsaken til at vannkrafta ikke er i utenlandske hender i dag, men i mer enn hundre år har gitt grunnlag for arbeidsplasser i fastlandsindustri, lys i husan og penger i felleskassa. Dette skyldes ikke flaks, men et gjennomtenkt rettslig rammeverk, hjemfallsretten og et skatteregime som sikra at verdiene kom fellesskapet til gode.

Annonse

Med de planlagte havvindutbyggingene får vi nærmest et motsatt regnestykke: samfunnet betaler utgiftene mens investorer håver inn fortjenesten - og innbyggerne kan vente seg påslag i strømregninga. Utsiktene til privat lønnsomhet er derfor lovende, samfunnsmessig lønnsomhet er det verre med. Havvind er fem ganger så dyr som vannkraft, anleggene har kort levetid, og er utrangerte etter 15-20 år. Når havvind lanseres som «den nye olja» eller «den nye vannkrafta» kunne det derfor ikke vært lengre fra sannheten. Det kan minne om velferdsprofittørers tro på egen verdiskaping.

Ser beslutningstakere i storbyene kysten som et uoppdaga land? Det fremstår som om fiskerne og arbeidsplasser og lokalsamfunn knytta til fiskeriene knapt blir verdiget en tanke. De foreslåtte havvindutbyggingene kan vise seg å påføre de marine økosystemene ubotelig skade. Som Fiskarlaget påpeker: bygging av såpass mye vindkraft til havs vil ikke kunne skje uten store konflikter med fiskeri. Vindkraftverk til havs må som regel plasseres på relativt grunt vann fordi de skal forankres og kables. Slike grunner vil ofte være sammenfallende med våre aller beste fiskebanker og gyteområder.

Det er da også knyttet store arealkonflikter til alle de 15 områdene som er utredet i Strategisk konsekvensutredning fra 2010. Konfliktene står i kø blant annet ved Utsira, Træna, Sørøya, Gimsøy, Nordmela, Mørekysten og Stadhavet.

Store og omfattende vindkraftanlegg i kystlinja vil også være ødeleggende for fremtidige satsinger og muligheter innen naturbaserte næringer, økoturisme og friluftsliv. De fleste foreslåtte industriområdene ligger nært land og anleggene vil bli sterkt visuelt dominerende for store deler av kystlandskapet.

Foran Rødts landsmøte er dette et av de største stridstemaene, og sammen med mange andre håper jeg at landsmøtet denne gangen vil sette foten ned for vindkraft både til havs, på land og i fjæra.

Neste artikkel

Videre utbygging av E6 skyves ut i det blå