Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Kyllingen er en annen – jeg er den samme

Den dagen jeg satt igjen med bare hubbardkylling, var en helt annerledes dag på jobb.

Bedre dyrevelferd: Å innføre den nye rasen hubbard har vært utfordrende og lærerikt, men resultatet er så godt at alt har vært verdt det, skriver bonde Rune Paulsrud. Foto: Dyrevernalliansen
Bedre dyrevelferd: Å innføre den nye rasen hubbard har vært utfordrende og lærerikt, men resultatet er så godt at alt har vært verdt det, skriver bonde Rune Paulsrud. Foto: Dyrevernalliansen

Torsdag 8. oktober oppsummerte Bondebladet debatten hittil mellom SVs Arne Nævra og landbruksminister Olaug Bollestad (KrF) om kyllingen min. Jeg visste heller ikke hvor mye kvaliteten på selve dyret har å si for dyrevelferden i fjøset mitt, før jeg gikk over til kyllinghybriden hubbard.

I livet står man ofte overfor valg. Det som føles tryggest, er å velge det som er kjent og som man har erfaring med og kan. I 2018 fikk jeg et slikt valg, mellom å fortsette en vellykka gårdsdrift med en kylling jeg kjente, eller skifte til noe nytt og ukjent – en ny type kylling uten en garanti for at det kom til å gå.

Det kan være vanskelig å se for seg en annen normal enn den man til enhver tid står i. Når jeg nå ser to år tilbake er jeg glad for at jeg valgte det ukjente. Den nye normalen er mye bedre både for meg og fuglen. Hubbarden er en mer vital og robust fugl og jeg ser mye mindre dødelighet og langt færre kyllinger med beinproblem. Det er rett og slett blitt en mer trivelig og bedre drift.

Jeg er bonde og stolt av det. Jeg tilhører en yrkesstand som står opp tidligere enn de fleste – hvor arbeidsdag og livsstil er ett og samme – og jeg avslutter arbeidsdagen senere enn mange. Jeg bor på arbeidsplassen. Kontoret mitt er i fjøset. Jeg lever med det jeg lever av. Ferie er en sjelden luksus og helg er kun to dager til i en ellers hektisk uke.

Livet, ja – for det er mer livsstil enn jobb, som jordbruker og kyllingbonde er krevende, men givende. Jeg har den luksusen at jeg ser resultatet av arbeidet mitt hver eneste dag. Og dagene, som danner måneder og år, blir til et livsverk som en dag skal leveres videre til neste generasjon. Slik jeg mottok den fra de som kom før meg.

Som bonde får man et lite innblikk i evigheten: Slekt følger slekt, gården leveres videre. Innsatsen man legger ned hver dag utgjør grunnlaget for det den kommende generasjoner skal leve av. Det gir perspektiver som jeg tror få andre har i arbeidshverdagen sin.

Når man går og hverdagsfilosoferer slik, blir man bevisst på å gjøre det man kan for at gården og drifta skal være så god og så fremtidsrettet som mulig – at den som skal ta over finner bruket i bedre stand enn da jeg fikk det. I dag kalles det bærekraft.

Annonse

Mange av oss har levd hele livet på gården – sett hvordan slekt og venner arbeider – lært og erfart både på skolebenken og i praksis. Sett hva som skal til for at dyra trives bedre, skader seg mindre og lever lengre. Jeg tør påstå at den norske bonden er i verdenstoppen på godt og ansvarlig dyrehold.

Likevel finnes det ingen tips eller triks som kan trumfe biologien. Gjennom flere tiår har vi avlet opp en kylling som leverer 100 prosent på det kundene vil ha. Store brystfileter til en billig penge har blitt et hverdagsgode – men prisen er det i stor grad dyra som har betalt.

Det finnes mennesker som tror at bønder ikke bryr seg om dyra sine. Det finnes ikke en mer usann påstand enn denne. Jeg følger alle mine kyllinger fra de kommer fra rugeriet, mater og steller godt med de til den dagen de sendes av gårde til slakting. Det er alltid et vemodig øyeblikk – men det er slik maten vår blir til. Den kommer fra et sted. En gård som min, et fjøs som mitt. For mange er det en ubehagelig sannhet, men likefullt sant.

Derfor er det så viktig at vi som jobber med å ale opp levende dyr tar ansvar for at de får gode liv mens de lever. At skadeomfanget minimeres og helsa er god. For meg er det både et etisk og et økonomisk ansvar som går hand i hand. Enhver skadet eller død kylling i fjøset er trasig i seg selv, men betyr også et økonomisk tap. Derfor har jeg alltid vært opptatt av å gjøre mest mulig for å ta godt vare på kyllingene mine.

Den dagen jeg kun satt igjen med hubbardkylling i fjøset, var en helt annerledes dag på jobb. Mer liv og røre i fjøset, kyllinger som er mer livskraftige med robuste bein, sterkere i kroppen og som er mer lekne. Å innføre en ny rase har vært utfordrende og lærerikt - – men resultatet er så godt at alt har vært verdt det.

Vi bønder liker å se på oss selv som praktiske mennesker, med en tilnærming til arbeidet vårt om at det er få ting vi ikke kan løse av problemer som oppstår på gården. Når helsetilstanden til kyllingen er krevende er det til og med grenser for hva en bonde kan gjøre. Nå har jeg en annen kylling i fjøset, men jeg er den samme.

Det må være lov som bonde å lykkes og vere fornøyd. Det gir meg troa på at jeg kan holde drifta gående i enda flere år og at jeg stolt kan se tilbake på de valgene jeg har tatt den dagen jeg skal overlevere gården til neste ledd. I bedre stand enn da jeg selv fikk den.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Bollestad svarer etter Nationen-avsløring: – Mattilsynet skal være et tilsyn som alle har tillit til