Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Kunst og kultur i balanse

Kan bruk av fortidige uttrykk i arkitekturen legaliseres?

Arkitektur i tiden: Hvordan ville man bygd opp igjen om sjøbuene i Trondheim brant ned? Foto: Roger Forsmark / Mostphotos
Arkitektur i tiden: Hvordan ville man bygd opp igjen om sjøbuene i Trondheim brant ned? Foto: Roger Forsmark / Mostphotos

Jeg setter stor pris på professor Espen Surneviks svar til min kronikk. Han kommer med mange presiseringer som jeg er helt enig i. Jeg mente ikke å kritisere de demokratiske prosessene som førte fram til den nye Østre Porsgrunn kirke, og jeg har heller ingenting å utsette på resultatet. Vi er også enig om at autentisitet gir spesielle opplevelser.

Jeg ville diskutere arkitektenes løsninger når gammel arkitektur går tapt. Jeg tar utgangspunkt i en saklig og vanlig uttalelse fra Surnevik, og antar det er synspunkter han deler med mange fagfeller.

Jeg tror kritikken av den nye kirken og delvis Surneviks motsvar leder oss inn i en polemikk som ingen er tjent med. Folk sier at det som provoserer dem er stygt, og arkitekten sier at de vil like det etter hvert. Det leses vel av arkitektene som at legfolk føler seg berettiget til å dømme om kunst sånn helt uten videre. Av oss legfolk leses det vel som at arkitektene mener kunst er noe vi ikke har forstand på, og at vi må stole på dem.

Jeg synes at begge forståelsene er problematiske. Vi bør alle ha et forhold til kunst, men legfolk og eksperter har hvert sitt grunnlag de burde uttale seg på, og slik unngå en meningsløs debatt om pent og stygt.

Annonse

La oss si at arkitektur har en «kulturell» og en «kunstnerisk» side. Den kulturelle er bl.a. hvordan den funger i sitt miljø og for den som skal bruke den. Her har legfolket autoriteten, jeg vet at de får uttale seg, men kanskje burde de også kunne si noe om hvor «radikal» kunst de ønsker seg i det enkelte tilfelle. Den andre siden gjelder kunstverkets egenverdi, og her har sakkyndige i kunstfeltet autoriteten. Spørsmålet er hvordan disse to autoritetene balanseres, blir de og bør de sees som likeverdige?

La oss ta et gateløp i Trondheim med en hyggelig trehusbebyggelse fra ca. 1800. Et av husene brenner ned og folk vil bevare helheten i gata. Hva om folk i byen ønsker et hus som ser ut som om det var bygget omkring 1800? Da har arkitekten en viss kunstnerisk frihet, kan kanskje lage noe bedre enn det som stod der, tilpasset samtidens behov, men innenfor de rammer som gjaldt da huset ble bygget. Har dette vært gjort, eller aner jeg at det strider mot arkitektenes prinsipper?

Dette likner litt på det Nerdrum har gjort i billedkunsten. Han har tatt med seg teknikker fra fortiden inn i nåtiden og skapt et bredere sett av nåtidige uttrykk, det var jo der kontroversene kom. Det er jo fint om striden er overstått, men det er fortsatt prinsipielt interessant hva anklagene gikk på. Dreide det seg om hvorvidt Nerdrums arbeider var «autentiske»?

Samtidslinja bør uten tvil dominere både i billedkunst og arkitektur. Det må selvsagt være nok rom til den. Jeg kan ikke se at en viss bruk av «fortidige uttrykk» kan true det. Så kan ikke arkitektene «legalisere» alternativer i denne retningen på en måte som gjør at legfolk tør å velge dem også?

Til sist vil jeg bemerke at Surnevik nok kommer i skade for å snu det jeg sier på hodet når han tror at jeg ikke liker alle slags dans. Jeg prøver faktisk å irettesette en dansekritiker som kaller andres dansesjanger avleggs, og en ny doktor i dans som vil ha alle dansesjangre unntatt sin egen ut av kroppsøvingsfaget. Det Surnevik sier i fortsettelsen er helt i samsvar med det jeg mener, kvalitet skapes i den enkelte danseprestasjon, og er ikke avhengig av sjanger.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Kanskje kjem kongen!