Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Kulturminnevern og Notre-Dame

Kan en liten gnist på taket av Notre-Dame bidra til at vi verdsetter vår felles kulturarv før vi har mistet den?

Brant: Taket av Notre-Dame-katedralen i Paris gikk med i påsken. Foto: AP Photo/Diana Ayanna

Vår kulturarv trues ikke bare av brann, men også av begrenset vilje, manglende kunnskap og beskjedne bevilgninger over statsbudsjettet. Vår forvaltning av kulturminner mangler tilstrekkelige incitamenter for å kunne fungere tilfredsstillende.

Her hjemme satte Lærdalsbrannen søkelyset på svakhetene ved manglende brannforebyggende tiltak, fravær av brannsikring og utilstrekkelige forsikringsordninger for den lovregulerte, fredete delen av kulturarven. Har vi lært noe av brannen, og har vi lært nok?

I Norge er det 3 308 bygninger i privat eie som er fredet. Det praktiske ansvaret med å verne disse bygningene ivaretas av 2 634 eiere som til daglig jobber med helt andre saker enn kulturminner.

Eiere av fredete hus må ikke bare tilfredsstille kravene i teknisk forskrift, men er pålagt å følge de strenge reglene som gjelder for forsamlingshus og overnattingssteder. Det er statens bidrag til brannsikringsarbeidet, mens det i praksis er eieren alene som får flere oppgaver, større ansvar og flere kostnader. Fullgode brannsikringssystemer er kostbare å etablere og ikke minst å drifte. Denne merkostnaden må eierne selv bære.

Annonse

Andre land har erkjent at brannsikring er en viktig del av kulturvernet. Hvorfor ikke Stortinget? Fordi det ikke er prioritert. Gjennom snart 45 år har Odelstingsproposisjoner, NOU-rapporter og kulturminnemeldinger inneholdt vakre ord om våre kulturminner, men med unntak av våre stavkirker, er bare et fåtall fredete kulturminner blitt brannsikret.

Vi opplever at veien fremover er brolagt med gode intensjoner uten substans. Det er skjebnen for de som står nederst på prioriteringslisten. Når taket lekker blir brannvern nedprioritert. Tør vi håpe på konkrete tiltak i kulturminnemeldingen som kommer i 2020?

Det brant i Lærdal, det brant i Paris, og det kommer til å brenne igjen. En betryggende forvaltning krever engasjement, kunnskap og ressurser. Det er en for stor bør å bære alene for de fleste private eiere. Her må staten ta føring og bære sin brorpart.

Hvis politisk vilje til å erkjenne utfordringene uteblir, viser tilbakemeldinger at neste generasjon eiere ikke er villige til å bære samfunnsansvaret alene. Når brannvern og vedlikehold bare baseres på den enkelte eieres vilje, ofte manglende kunnskap og begrenset økonomi, vil vår kulturminner råtne på rot.

Riksantikvaren opplyste i 2016 at de arbeidet med en handlingsplan for brannsikring av kulturminner i privat eie. Foreningen Fredet venter fortsatt på denne planen. De 2 634 eierne er dessverre en beskjeden pressgruppe. Hvilke politikere er villige til å ta hansken uten å kaste den igjen når valget er over? Den andre hansken mangler jo, den er sikkert brent opp.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Den moderne kulturvandalismen