Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Krigen i Ukraina viser at vi trenger et styrket landbruk, men hvordan?

Russlands invasjon av Ukraina er først og fremst en humanitær katastrofe. Det vil ikke bli noen umiddelbar matkrise i Norge, men ringvirkningene av konflikten på matsystemer verden over er enorme.

På et dekar får man mettet mange flere dersom man dyrker vekster som går direkte til mat enn om man dyrker fôrvekster som så mates til et dyr for å bli til kjøttkalorier, skriver innsenderen. Foto: Mostphotos
På et dekar får man mettet mange flere dersom man dyrker vekster som går direkte til mat enn om man dyrker fôrvekster som så mates til et dyr for å bli til kjøttkalorier, skriver innsenderen. Foto: Mostphotos

Kun 3 prosent av landarealene i Norge er dyrka, og derfor er det viktig å tenke nøye gjennom hvordan vi vil forvalte disse arealene både for økt bærekraft og matsikkerhet.

Russlands invasjonskrig i Ukraina hadde en effekt på matvareprisene allerede før den startet. De to landene produserer til sammen 30 prosent av hveten i verden, samt 19 prosent av maisen og 50 prosent av solsikkeolja. Russland er også en viktig eksportør av kunstgjødsel til verdensmarkedet, og derfor vil krigen også ha store ringvirkninger for matproduksjonen i andre land.

En måned inn i konflikten har prisene på mathvete doblet seg. Over halvparten av hveten som brukes av Verdens matvareprogram (WFP) kommer fra Ukraina. Land som er avhengige av kornimport for å brødfø sin egen befolking, slik som Egypt og flere andre land i Midtøsten, kan havne i en matkrise som følge av de ekstraordinært høye prisene.

I Norge importerer vi også store deler av vårt forbruk av matkorn. De siste fem årene har vi importert én til to tredjedeler til prosent av hveten vi spiser, avhengig av vær- og produksjonsforholdene. Nå blir konkurransen om dette importkornet hardere.

Selv om Norge har kjøpekraft til å få importert det mat- og fôrkornet vi trenger på tross av stigende priser kan det bli kritisk matmangel i de fattigere landene vi kan utkonkurrere på pris.

Er det derfor en langsiktig løsning på vår matsikkerhet at vi er pengesterke nok til å utkonkurrere andre? Og er det en god løsning når vi har ressursgrunnlaget til å produsere mer korn og grønt i Norge på en bærekraftig måte?

Etter den enorme kostnadsøkningen det siste året i landbruket, for eksempel på strøm og kunstgjødsel, opererer mange bønder i Norge på nødbluss. Hver dag kaster to bønder inn håndkleet og slutter å produsere mat fordi det ikke er lønnsomt å fortsette med jordbruk.

De siste ukene har både regjeringen og opposisjon snakket mye om gjeninnføring av beredskapslagre av matkorn. Det er et viktig beredskapstiltak mot korte forstyrrelser.

Men et livskraftig landbruk og god ressursbruk er minst like viktig som kornlagre. Dette krever en styrket landbrukspolitikk som sikrer bøndene bedre betalt, da rekruttering til landbruket er vel så viktig for framtidig matsikkerhet som beredskapslagre.

I tillegg vil reduksjon i det enorme årlige matsvinnet i Norge kunne øke matsikkerheten.

På kortere sikt burde bøndene nå raskt få avklart hvilke økonomiske rammer de skal produsere under i år, slik at vi kan styrke matproduksjonen. Flere bønder ber nå om forsikringer fra myndighetene dersom de skal påta seg samfunnsoppdraget med å produsere matkorn i år heller enn å satse på mindre risikofylte og mindre ressurskrevende alternativer.

Fordi kun 3 prosent av landarealene i Norge er dyrka er det viktig å tenke nøye gjennom hvordan vi vil forvalte disse arealene. Da må vi bremse nedbyggingen av matjord og vurdere nøye hvilke vekster som burde dyrkes på disse områdene.

På et dekar får man mettet mange flere dersom man dyrker vekster som går direkte til mat enn om man dyrker fôrvekster som så mates til et dyr for å bli til kjøttkalorier. Områdene som egner seg til matkorn og grøntproduksjon burde derfor prioriteres til dette.

Dessuten er vi i Norge allerede nesten fullstendig selvforsynte med kjøtt, meieriprodukter og egg, men vi henger mye lengre bak med korn, grønnsaker, frukt og bær. Dersom vi ønsker å styrke selvforsyningsgraden må vi derfor først og fremst styrke planteproduksjonen. Landbrukspolitikken burde derfor insentivere til større grad av korn- og grøntproduksjon på de jordbruksarealene der det er grunnlag for det.

En framtidig matproduksjon i Norge som er bedre rustet mot forstyrrelser i internasjonale markeder burde dessuten være mindre avhengig av langreiste fôrråvarer, og husdyrholdet burde derfor i større grad bruke de store beitearealene vi har i graslandet Norge.

Dette krever en omstilling i retning mer matkorn- og grøntproduksjon på egnede arealer, og sannsynligvis færre dyr på mer beite. Dette er også i tråd både med kostholdsrådene og tiltak i Klimakur 2030.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Regjeringens skoleforslag vil ramme distrikts-bedriftene