Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Kostnader og verdier ved skolenedlegging

Det er på tide å sette en dagsorden for å få mer viten på bordet – og mindre synsing.

En radikal endring trengs på mange politiske nivå for å snu trenden med å legge ned en skole i uka, skriver innsenderen. Foto: Mostphotos
En radikal endring trengs på mange politiske nivå for å snu trenden med å legge ned en skole i uka, skriver innsenderen. Foto: Mostphotos

I kommentaren til Anne Ekornholmen i Nationen 30.12.20 skriver hun om mange sider ved nedlegging av små skoler.

Les kommentaren til Nationens Anne Ekornholmen:

Hovedbudskapet hennes er at nærskolen har en verdi som ikke kan måles i kommunenes regnskaps- og budsjettmodeller.

Kostnadsdimensjonen er sjelden godt kartlagt i de situasjonene der kommuner får de økonomiske «realiteter» på bordet. Økte skyssutgifter regnes sjelden med. Nybygg og utvidelser for husing av nye elever på sentralskolen heller ikke.

Der det gjøres kostnadsberegninger av nybygg, er de ofte betydelig underkalkulert. Tommelfingerregelen er om kommunen sier 100 millioner, blir regningen på 140. Større skoler fordrer mer skolebyråkrati, flere mellomledere og funksjoner, mer administrasjon.

Dette har de siste årene økt kostnadene ved skoledrift med 5 prosent, i henhold til Utdanningsforbundets beregninger. Legg til at økt spesialisering, større lærergrupper og mer hierarki gir fagforeningene større evne til å fremme lønnsøkning. Elever som strever med normalskolens ofte mangelfulle tilpassede opplæring, strever mer i en større skole, og kostnader til spesialpedagogiske tiltak øker.

Dette er kostnader politikerne ikke får lagt på bordet. I mange tilfeller manipuleres de av skolebyråkrater og formannskap og forledes av faglig meget skjeve bakgrunnsberegninger.

Annonse

Myndighetsorganer kunne laget langt mer komplekse regnestykker, men er dessverre forledet av et tenkesett om skole som ifølge statsviteren Jon Knudsen ved Universitetet i Agder, bygger på liberalistisk kapitalisme. Arnestedet for denne forestillingen er selvsagt de sentrale østlandsstrøk.

De mer grunnleggende kostnadene kommer i form av tap av sosial kapital, at møtesteder forsvinner, nettverk løses opp, og at bygder slites ut av årelange drakamper med kommunens byråkrati og politikere på kortsiktig kostnadsjakt. En amerikansk undersøkelse tyder på at verdien av eiendommer synker med 25 prosent, og at infrastrukturen svekkes: veier, vann og avløp, offentlig kommunikasjon og servicefunksjoner svekkes.

Når ei grend med 100 hus får redusert sin faste verdi med en firedel, vises ikke dette i kommuneregnskapet på kort sikt. Konsekvensene er likevel kalkulerbare og vil vises på budsjettene til NAV, helse og sosialinstitusjonene på lenger sikt. Når slike kostnader gjøres synlig, vil formelen som nå brukes i de kommunene som legger ned skoler, bli enda mer ubrukelig.

Vi har mye forskning som sier oss at elever på små skoler gjør det godt i utdanningssamfunnet, at de trives og har mange venner. Nestoren i norsk skolesosiologi, Tore Lindbekk, argumenterer for at elever fra små skoler gjennomgående gjør det litt bedre enn andre. Sogn og Fjordane gjør det skarpt på nasjonale tester, og har flest små skoler. Dette er eksempler på forskning myndighetene unnlater å vise til, og som vil mer enn nulle ut det knippe av forskningsmessige kirsebær de selv har plukket ut.

Hvorvidt skoler oppleves som attraktive og tiltrekker seg ambisiøse og dyktige lærere, er i store stykker et kulturelt forhold, der holdningen i kommunen til de små skoler kan gjøre stor forskjell.

Politisk sett står vi i en sterk sentraliseringstrend, og en radikal endring trengs på mange politiske nivå for å snu trenden med å legge ned en skole i uka. Utdanningspolitikken utøvd fra høyeste hold synes å være fortapt i en fordreid virkelighetsforståelse, der OECD og PISA styrer prioriteringer.

La oss håpe at stortingsvalget til høsten kan bidra til å sette fornuften tilbake i ledelsen av norsk skole.

Neste artikkel

Koronautgifter for skoler og barnehager