Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Klimarettferdighet på norsk

Økt CO2-avgift må gå tilbake til klimatiltak - og folk flest.

Avgiftsskade: CO2-avgiftsøkning må ikke ramme skjevt, usosialt eller mest på bygda, skriver fem arbeidstaker- og klimaorganisasjoner. Foto: Berit Roald / NTB
Avgiftsskade: CO2-avgiftsøkning må ikke ramme skjevt, usosialt eller mest på bygda, skriver fem arbeidstaker- og klimaorganisasjoner. Foto: Berit Roald / NTB

Økt CO2-avgift er nødvendig for å nå klimamålene. Vi trenger en avgift som både stimulerer til klimaomstilling og kompenserer de som rammes uforholdsmessig hardt av den. Rett brukt kan avgiften bidra til å redusere forskjellene mellom fattig og rik og mellom by og bygd i Norge.

Klimaendringene krever store endringer i økonomien; hvordan vi handler, hva vi bruker pengene på og hva vi produserer. Grunnprinsippet er at forurenser skal betale. Et av de viktigste tiltakene Stortinget nå diskuterer er forslaget om å øke CO2-avgiften til 2000 kr pr tonn innen 2030. Som fagmiljøene bak Klimakur har påpekt, må CO2- avgiften økes raskt dersom vi skal nå klimamålene og holde den globale oppvarmingen til en og en halv grad.

Samtidig er det svært viktig at avgiftene innrettes på en måte som får bred aksept i befolkningen. Det betyr at avgiften ikke rammer skjevt. Det er verken rettferdig eller god klimapolitikk om en økt CO2-avgift blir en irritasjon for de rike og en byrde for de med lav inntekt. Et eksempel er at det kan virke håpløst at drivstoffprisene går opp mens hurtigladenettverket ikke bygges fort nok over hele landet.

Vi må også unngå at en økt CO2-avgift gir økte forskjeller innen næringslivet. Bedrifter med store muskler har for eksempel lettere for å investere i ny og utslippsfri teknologi enn småbedrifter. Og bøndene kan ikke ta ut økte drivstoffpriser i høyere matvarepriser på samme måte som andre produsenter kan.

Anerkjente Menon Economics har derfor utarbeidet en rapport på oppdrag fra flere av de undertegnede. Menon svarer på hvordan klimaavgifter kan utformes for å gi størst mulig utslippskutt samtidig som avgiftene har aksept i befolkningen, og ikke fører til store geografiske og sosiale forskjeller. Hovedkonklusjonen er tydelig: aksepten for klimaavgifter øker hvis avgiftsinntektene øremerkes nye klimatiltak, og derfor bør deler av inntektene gå til nettopp dette formålet. Videre kan deler av avgiftsinntekten rettes mot tiltak for grupper i befolkningen som kan rammes uforholdsmessig hardt av avgiftsøkningen, samt brukes aktivt for å støtte og stimulere næringer i distriktet.

"Aksepten for klimaavgifter øker hvis avgiftsinntektene øremerkes nye klimatiltak."

Annonse

Målet må være å få alle med på lasset raskest mulig og minst mulig smertefullt. I motsatt fall vil de med dårligst forutsetninger for omstilling bli fanget i gårsdagens løsninger. Det tjener ingen på.

Øremerkede klimatiltak kan for eksempel gå til CO2-fondsordninger for ulike næringer. Disse tiltakene kan støtte bedrifter og bønder i overgangen til klimaomstilling, eller å bygge ut infrastruktur i hele landet slik at det også blir praktisk med elbil på bygda. Videre kan de som trenger hjelp til å bytte ut fossilbilen kompenseres gjennom for eksempel kontantutbetalinger eller målrettede støtteordninger.

Det er fullt mulig å få med hele landet på det grønne skiftet, og unngå at de som har minst fra før taper på det. Politikerne må slutte å diskutere hvorvidt det skal koste å forurense, noe som har vært et etablert prinsipp i flere tiår. Nå må regjeringen og Stortinget ha fullt fokus på en god tiltaksplan for CO2-avgiften, og ikke minst hvordan avgiftsinntektene skal brukes til det beste for folk og klima.

Fagforbundet

Norsk Tjenestemannslag

Framtiden i våre hender

Greenpeace

Natur og Ungdom

Neste artikkel

Ikke feil fra Virke