Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Klimafornekterne og andre politiske spor

Er årsaken til mange klimafornektere i Norge at vi har blitt rike på olje og gass?

Velferd: Olje og gass har gjor oss rike, skriver Noralv Veggeland. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix
Velferd: Olje og gass har gjor oss rike, skriver Noralv Veggeland. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix

Tall fra Norsk medborgerpanel ved Universitetet i Bergen viser at mellom 22 og 27 prosent av de spurte i perioden 2013–2018 mener at klimaendringene i liten grad har noe med menneskelig påvirkning å gjøre.

Først en avklaring: Klimafornekting betyr ikke avvisning av klimaendringer på vår planet, men fornekting av at de er skapt av vår industrialisering, bilisme, fly, landbruk og generelt ekspandere økonomiske vekst som er vår tids modernisering. Internasjonale undersøkelse fra september i år viser at kun USA og Saudi-Arabia har en høyere andel klimafornektende individer enn Norge.

Rike er vi blitt grunnet klimatruende oljeutvinning, olje og gass som ved forbrenning blir til CO2. Kanskje er det derfor Norge er blant landene med flest klimaskeptikere. Internasjonale YouGov har spurt 32.000 personer fordelt på 28 land om de tror på at klimaet endrer seg, og om det da er mennesker som er ansvarlig for endringene.

Ifølge undersøkelsen er det 8 prosent av Norges befolkning som mener at mennesker overhodet ikke er skyldig i at klimaet forandrer seg. 35 prosent av de spurte i Norge sier at klimaet forandrer seg og mennesker er hovedgrunnen til det. Kun Saudi-Arabia har en like lav andel som svarer dette. India topper denne listen med 71 prosent som sier at menneskelig aktivitet er hovedårsaken til klimaendringer.

Man ser en sammenheng mellom skeptiske holdninger og støtte til politiske tiltak. Når man ønsker å flytte fokuset over på tiltak og heller snakke om hva man kan gjøre, så spiller disse holdningene en rolle. Man lar klimatrusselen bero. Vi ser det så tydelig i det framlagte statsbudsjettet. Mål for klimagassutslipp i Norge for 2020 er nå lagt til 2030. Regjeringen vet at i det norske folket er ikke troen på noen krise overhengende. Slik kan regjeringen fortsette i sin politiske sneglefart.

Overgang til en klimavennlig politikk som inkluderer velferd er i dag påkrevende nasjonalt og internasjonalt for å redde miljø og sosialt liv. Men politikken baserer seg fremdeles i stor grad på velment retorikk, og er lite tydelig på dilemmaer denne politikken innebærer. Ta for eksempel ideen om løsningen nullvekstøkonomi for et grønnere samfunn. Problemet er bare at i vårt kapitalistiske samfunn, betyr nullvekstøkonomi stagnasjon, arbeidsledighet og tilhørende store sosiale problemer. Velferd blir luksus. Klimavennlig politikk kommer i bakgrunnen som i statsbudsjettet for neste år.

Det er brutto nasjonalprodukt (BNP) som måler samlet verdiskaping i et land eller region. BNP omfatter slik verdien av alle varer og tjenester som produseres, og angis gjerne som BNP per innbygger. Nullvekst i økonomisk forstand betyr nullvekst i BNP.

Annonse

Historisk er BNP et mål på mengde og ikke på produkters kvalitet. Det vi kaller grønn verdiskaping, som for eksempel produksjon av fornybar energi og velferd, er også en del av et lands BNP. Men medregnet blir ikke det som kalles negative beslutninger, dvs. beslutninger som av en eller grunn innfører lovgivning som avviser visse typer ”produksjon”.

Det gjelder beslutninger av typen ”ikke olje- og gassutvinning i Lofoten-Vesterålen-Senjafeltet”, slik Ap, Venstre og andre har bestemt seg for. Denne beslutningen bidrar ikke til BNP, fordi det er en negativ beslutning. Vedtaket betyr ”ikke-produksjon” og at ”verdiskaping” i tradisjonell forstand uteblir. Dermed får klimafornekterne får et poeng.

I Nord-Norge er det motstridende oppfatninger av mindre oljeleting i Nord, fordi beslutningen betyr at nye oljetilknyttede arbeidsplasser i regionen ikke skapes, og derfor ikke bidrar til regionalt BNP. Internasjonalt utløser negative grønne beslutninger, som betyr forbud mot visse typer ressursutnyttelse, oftest fordelingskonflikter. Konfliktene er store og svekker forutsetningene for globale klimaløsninger.

Ordningen med internasjonal handel med grønne klimakvoter forsøker å gjøre noe med fordelingsproblemet, og konsekvensene av negative beslutninger. Opplegget går ut på å utjevne kostnadene mellom bevaring og utnyttelse. Mellom bevaring, som i utgangspunktet ikke bidrar til BNP, og inngrep, som gir gevinst og tilskudd til BNP. En klimakvote er rett og slett en tillatelse til å slippe ut ett tonn CO2 i atmosfæren i et land mot at utslippet på en eller annen måte reduseres tilsvarende i et annet land til en avtalt pris.

I praksis går det ut på at rike land betaler til fattige land for et antall klimakvoter som de kan benytte, mot at det fattige landet forplikter seg til ikke å gjøre inngrep som overgår kvoten. De rike utslippslandenes klimaskadelig virksomhet bidrar til vekst i BNP. Denne veksten får ikke de fattige landene, de får bare en økonomisk kompensasjon knyttet til klimakvotesystemet.

Dette skjer på et område hvor blant annet Norge har vært sterkt engasjert, nemlig i å hindre nedhogst av tropisk regnskog i Brasil og Indonesia. Den nye klimafornektende presidenten i Brasil setter nå en stopper for dette engasjementet. Tett regnskog absorberer mengder av CO2, og er slik et positivt klimatiltak.

I dag er klimakvoter handelsprodukter som legges ut på det globale markedet, hvor prisen er avhengig av tilbud og etterspørsel. En ikke-utbygging av Lofoten-Vesterålen for oljeutvinning kunne for Norges vedkommende i prinsippet bety at de solgte klimakvoter som Kina ønsket å utnytte. Kina kunne så iverksette klimaødeleggende virksomhet tilsvarende kvotene og betale prisen. Det ville bety et lite bidrag til norsk nasjonalinntekt og BNP tilsvarende salg av kvoter, mens det i prinsippet vil skape vekst i kinesisk BNP.

Det er mange spor å følge i klimadebatten mens krisa vokser, som FNs Klimapanel viser igjen og igjen.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Vi er på lag for klimaet