Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Kjøtt og bærekraft

Mangel på drøvtyggere truer bærekraften i norsk jordbruk.

Ingen skurk: Norske storfe utnytter norske grasressurser. Foto: Bjarne B. Aase
Ingen skurk: Norske storfe utnytter norske grasressurser. Foto: Bjarne B. Aase

t bærekraftig landbruk handler om å produsere på en slik måte at man tar vare på fremtidige generasjoners muligheter til å nytte naturressursene. En produksjon med minst mulig negative effekter for klima og miljø, god dyrevelferd og ikke minst god bondevelferd.

I løpet av 2022 inviterer Nortura til en rekke dialogmøter hvor de spør: «Kan kjøtt produseres bærekraftig?» Jeg vil svare ja på spørsmålet.

FN har utviklet globale retningslinjer som definerer hva som er bærekraftig matproduksjon. På bakgrunn av det har forskere fra hele verden jobbet sammen for å lage et analyseverktøy (SMART) som kan brukes til å analysere bærekraft på gårdsnivå.

Jeg har brukt dette verktøyet på 16 gårder i Sør-Norge. I all hovedsak har jeg besøkt bønder som drive med sau eller ammekyr. Kort oppsummert viser resultatene svært høy grad av bærekraft.

Norsk landbruk er strengt regulert av en lang rekke lover og forskrifter. I tillegg har norske bønder – i flere tiår – gjennomgått og justert drifta årlig gjennom kvalitetssystemet KSL. Dette kommer tydelig fram i analysene. Spesielt på temaene miljø og dyrevelferd er resultatene på alle gårdene meget gode.

Bondens mulighet til fritid inngår i analysen. Dersom normalen er 5 uker ferie kan vi trygt definere bøndenes antall fridager som lite bærekraftig. Samtidig ble det noen interessante diskusjoner rundt dette med fritid. Lite «fritid» blir av mange kompensert med en del «fri tid». Muligheten til å styre sine egne dager, til å være hjemme når ungene kommer fra skolen. Gode dager i fjellet med tilsyn av sau og sauesanking er også høyt verdsatt.

Annonse

Bærekraft handler også om å bidra i samfunnet. Mange av bøndene er aktivt med i ulikt organisasjonsarbeid. Så langt det lar seg gjøre, handles varer og tjenester lokalt. Et imponerende antall timer legges ned i dugnad for ulike lag og foreninger. Bøndene stiller opp med både egen arbeidskraft og maskiner. De bidrar til at bygda blir et godt sted å bo.

Lav inntekt møtes med nøysom livsførsel, moderate investeringer, lange arbeidsdager og stor grad av egeninnsats på bygg- og vedlikeholdsprosjekter. Mange av bøndene har egen sag, og skjærer materialer fra egen skog. I tillegg har de fleste ulike tilleggsnæringer for å spe på inntekta. En inntektsbringende partner trekkes også fram som viktig for familiens økonomi.

I samtalene kom det tydelig fram at det ikke er bedriftsøkonomi alene som avgjør om gården skal drives eller ikke: «Jeg slutta i en godt betalt jobb i oljebransjen for å ta over dette bruket»

Det handler om mye mer. Om respekt for generasjoners arbeid, om å ta vare på dyrkamark og beiter, om å produsere mat på en måte som er tilpassa naturgrunnlaget, om kultur og tradisjoner, om gleden av å jobbe i og med naturen, om å styre sin egen arbeidsdag, om å gjøre noe meningsfylt.

«Det gir mening å utnytte de ressursene vi har rundt oss til å produsere mat. Det er derfor vi holder på med dette»

Etter disse gårdsbesøkene ble kontrasten stor til min sommerferie i Nord - Norge. Bygd etter bygd tømt for bønder, uslåtte marker, gjengroing, uendelige beiteressurser i utmarka og knapt et beitedyr å se.

Jeg vil påstå at det er mangel på bønder og drøvtyggere som truer bærekraften i norsk jordbruk. Ikke det motsatte.

Neste artikkel

Hitra baby, one more time