Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Kampen om eierskap og produksjon i kulturlandskapet

Hvis det er en ting å lære av pelsdyrdebatten, så er det at ingen ynglende ulv i Norge må være et ufravikelig krav.

Ulv? Nei takk, skriver leserbrevforfatteren. Foto: Heiko Junge / NTB Scanpix

Nå som før dukker spørsmålene opp, om hvordan man skal reagere og om hva slags tiltak man skal sette i verk, hver gang myndighetene fillerister oss og setter oss flere skritt tilbake i utvikling.

For å få slutt på myndighetenes overkjøring av bygdebefolkningen, og myndighetenes neglisjering av bygdebefolkningens sterke ønsker om å bli hørt og lyttet til og å nå fram med sin kunnskap. I så måte er tingenes tilstand som de pleier. Ingen blir hørt, mens utsettingen av såkalt «ulv» går ufortrødent videre. Lærdommen fra alle disse årene med hardt arbeid, av veldig mange dyktige og kunnskapsrike mennesker, viser seg ikke å føre til bygdenes bevarelse og til det beste for oss som kjenner hvor skoen trykker.

Med mye av den samme problematikken, har endelig pelsdyrnæringen skjønt at det er makta som rår. De går nå til søksmål mot staten, og i mot avvikling av pelsdyrnæringen. Etter mitt skjønn har pelsdyrnæringen en god sak. Kanskje denne saken og saksgangen de nå skal igjennom, kan bli en rettesnor og mal, også for ulvemotstanderne, i kampen mot myndigheter og ulv.

Annonse

I en nesten identisk lik situasjon som pelsdyrnæringen er i, er bygdebefolkningen for øvrig også i ferd med å miste produksjonsmulighetene og råderetten, over utmark, beiterettigheter, gårdsbruk, jakt, landbruksrelaterte bedrifter, reiselivstilknytning, bruk av utmark til rekreasjon og vanlig eiendomsbesittelse, alt på grunn av en villet og feilslått rovdyrforvaltning. Det blir eiendomsforringelse og ubotelig bortfall av livskvalitet.

Sluttresultatet av elendigheten blir fraflytting og gjengroing. Dermed er det ikke sagt at demonstrasjoner uansett form er bortkastet. Tvert imot desto større mangfold i sin ytring og kamp mot myndighetene, desto større oppmerksomhet får man i mediene og forhåpentligvis også gjennomslag i den urbane befolkningen. Det siste ikke minst.

Et ufravikelig krav må hele tiden være ingen ynglende ulv i Norge. Uten ynglende ulv i Norge blir det helle ikke behov for et reservat eller ulvesone. I dag diskuteres det stadig om bestandsmålet er nådd eller ikke. Det er en ørkesløs diskusjon som bare vil skape vondt blod i alle år fremover.

Får vi juridisk hjelp til gjennomgang av konvensjonenes betydning og plusser på all kunnskap som er samlet gjennom årene, vil det bli et slagkraftig dokument, mot forberedelser til et søksmål mot staten, også for ulvemotstanderne. Dessverre er det ingen andre muligheter enn en rettsak mot staten som vil løse rovdyrproblematikken, på kort og lang sikt for oss, det kan vi like godt ta innover oss først som sist. Det er sløsing med krefter å tro noe annet.

Min oppfordring nå er at alle følger nøye med på hva som skjer, gjennom rettsapparatet med pelsdyrnæringen og sakens gang mot staten. Her kan det bli kunnskap å høste. Og kontakter å knytte seg til.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Klanen, ulven – og de FAKTISKE bønda