Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Jordbruksoppgjøret 2022 er ingen ny retning

Jordbruksoppgjøret ble vedtatt med en ramme på 10,9 milliarder kroner. Et historisk høyt tall. Men om man plukker dette fra hverandre blir konklusjonen litt mer nyansert. Dette skal dekke kostnadskompensasjonen og inntektsøkning for 2022 og 2023.

De fleste næringer reagerer på økning i prisen på innsatsfaktorer med å øke prisene. Problemet er at bønder har ingen steder å sende denne regninga, skriver Stein Brubæk, fylkesleder i Møre og Romsdal Bonde- og Småbrukarlag. Foto: Privat
De fleste næringer reagerer på økning i prisen på innsatsfaktorer med å øke prisene. Problemet er at bønder har ingen steder å sende denne regninga, skriver Stein Brubæk, fylkesleder i Møre og Romsdal Bonde- og Småbrukarlag. Foto: Privat

Først la oss snakke om kostnadskompensasjonen. Mange reagerer på at landbruket får dette. Også andre næringer har fått økte dieselpriser, strøm etc. I tillegg øker også prisen på kunstgjødsel og kraftfôr betydelig.

De fleste næringer reagerer på økning i prisen på innsatsfaktorer med å øke prisene. Når jeg leier en lastebil eller gravemaskin betaler jeg mer i år enn i fjor fordi dieselen er dyrere.

Problemet er at bønder har ingen steder å sende denne regninga. Råvareprisene på landbruksvarer er i stor grad knytta til målpriser som gjelder fra 1.7 og til en ny jordbruksavtale blir gjeldende. Der det ikke er målpriser så er det markedsregulator, landbrukssamvirkene, som bestemmer bondens pris.

Dette er grunnen til at staten gjennom jordbruksavtalen dekker kostnadsøkningen …..en direkte subsidiering av matprisene til forbrukerne.

Hurdalserklæringen har vedtatt at bonden skal ha en inntektsmessig utjevning med andre i samfunnet i løpet av denne Stortingsperioden. Det vil si at bondens inntekter må øke med om lag 200.000 kroner mer enn andre i denne perioden.

Landbruket mente at man burde ta 100.000 kroner av dette i år, mens avtalen ble på om lag 40.000 kroner. Men siden dette var sausa sammen med kostandskompensasjon så er det vanskelig for andre enn de spesielt interesserte å se denne forskjellen.

Derfor var det en umulighet for landbruket å bryte disse forhandlinger. Det ville aldri bli forstått om man ikke var fornøyd med 11 milliarder kroner hvor det normale i de siste åra har vært under 1 milliard.

Muligheten å få en inntektstetting i år gikk tapt da Norges Bondelag ikke ville bli med Norsk Bonde- og Småbrukarlag å kreve tilleggsforhandlinger i forkant av de ordinære Jordbruksforhandlinger. Hadde man fått gjort unna kostnadskompensasjonen så ville jordbruksforhandlingene i år også i realiteten dreid seg om bondens inntekter og tetting av inntektsgapet.

Men OK. Hurdalserklæringen ligger fortsatt der, og det man ikke klarer i år blir bare akkumulert til et større beløp neste år.

En like stor kritikk overfor årets avtale er at den initierer ingen retningsendring av norsk landbruk til å nå målet om økt selvforsyning. Men den globale matsituasjonen blir verre for hver dag, både som følger av klimaendringer, men ikke minst krigen i Ukraina så fortsetter norsk matproduksjon som om ingen ting har skjedd.

Det stimuleres til å bruke korn (menneskemat) til dyrefôr: ja, man til og med subsidierer importen av soya fra Brasil til norsk kraftfôr. Det stimuleres til at flere melkebruk skal kunne kjøpe seg opp til 900 tonn i kvote. Slike 100-ku bruk vil aldri evne å bruke lokale beiteressurser, men blir avhengige av kraftfor i store mengder.

Norsk Bonde- og Småbrukarlag vil fortsatt arbeide for at norsk mat skal produseres på norske og fornybare ressurser. Beiting i utmark og på setre og kulturbeiter må ble det vanlige. Dette stimulerer til en sunn og bærekraftig norsk matproduksjon, sunne dyr og et etisk dyrehold som også forbrukeren i stadig større grad etterspør.

Dessuten vil en slik matproduksjon også være i tråd med FNs matorganisason sin anbefaling; hver nasjon må produsere sin basismat på egne ressurser. På den måten vil vi bidra til å redusere global sult og fattigdom. Norge bør ha råd til en global solidarisk politikk, og dersom norske myndigheter ofte nok argumenterer slik tror jeg også at den norske forbrukeren vil være enig.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Ei framtidsretta landbruksutdanning