Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Jo, vi trenger dessverre vindkraft

Veien fram til klimanøytralitet og bærekraft i Norge er fortsatt lang. Fornybardekningen på primærenergi er bare drøyt 50 prosent, og bare 75 prosent på sluttbruk.

Monner: Vi trenger fornybar energi utover vannkraften, og i Norge er det vindkraft som monner, mener innsenderen. Foto: Mostphotos
Monner: Vi trenger fornybar energi utover vannkraften, og i Norge er det vindkraft som monner, mener innsenderen. Foto: Mostphotos

For vi begynner å få knapp tid. Vi bør helst nærme oss nullutslipp tidlig på 2040-tallet for å ha noenlunde kontroll på situasjonen, og ny kunnskap har hatt det med å knappe inn på fristene.

Vi trenger effektiv og målretta handling, med nulltoleranse overfor ønsketenkning. Vi risikerer dessuten at endel gode prinsipper kan bli for dyre å følge fullt ut, jfr. verna vassdrag.

Så både med vannkraft, vindkraft og bioenergi må vi være forberedt på ubehagelige kompromisser. For det hjelper fint lite om mye rasering i prinsippet kunne vært unngått, når vi er milevis unna å greie det i praksis.

Det er for eksempel lite kontroversielt at inngrep i verna vassdrag kan unngås ved effektiv ENØK og oppgradering/utnyttelse av eksisterende vannkraft/potensialer. Men dersom vi i praksis ikke greier å mobilisere disse ressursene i tide, kan prinsipielt fornuftige standpunkter bli faktisk uansvarlige.

Vindkraftdebatten byr på masse ønsketenkning. For eksempel påstås det at vi kan få fram cirka 80 TWh for å kjøre grønt skifte uten vindkraft eller bruk av verna vassdrag: Vi har jo cirka 15 TWh i kraftoverskudd, oppgraderinger kan gi over 20 TWh, og ENØK-potensialet er cirka 45 TWh!

Joda. Hadde vi hatt en konstant kraftproduksjon, hadde det gjennomsnittlige kraftoverskuddet på cirka 10 prosent vært ganske unødvendig luksus. Men svingningene i årsproduksjon, som klimaendringene og andre forhold har ført til at er blitt fordobla siden 1990-tallet, er større enn overskuddet.

Derfor har vi seks av åra 2000-2020, seinest i 2019, hatt netto kraftunderskudd. Og forbruket har vært større enn vannkraftproduksjonen fire av de 13 åra 2008-2020, se figur. Det hjelper ikke at produksjonen i 'normalår' er større, nå for tida er sånne normalår bortimot unormalt - snittproduksjonen er lavere.

Uten et raust overskudd i snitt, hadde vi hatt kraftunderskudd de fleste åra, og etter 2000 har de inflasjonskorrigerte kraftprisene til forbruker vært omtrent 20 prosent høyere i år med underskudd. Hvis økt produksjon fører til økte svingninger, for eksempel med bedre utnyttelse av flomkraft, så bør kanskje snitt-overskuddet øke. Dette overskuddet er jo også et godt bidrag til det grønne skiftet i Europa.

Oppgraderinger i vannkraftproduksjonen skjer kontinuerlig, og vil gi minst 20 TWh ny kraft - over flere tiår. Dette reduserer behovet for bidrag fra andre kraftkilder, men eliminerer det ikke. Og det umiddelbare potensialet er bare omkring 5 TWh.

Energieffektivisering er den mest usikre faktoren i de fleste kapasitetsplaner. Totalpotensialet avhenger av så mange faktorer at det er svært vanskelig å si hva som, når alt kommer til alt, er realistiske estimater.

Erfaringene både fra Norge og andre land tilsier en svært konservativ tallbruk. Det som er sikkert, er at potensialene realiseres over tiår (NVE anslår for eksempel 8 TWh spart i oppvarming fram til 2040), og bare en liten del av innspart energi blir vanligvis umiddelbart tilgjengelig på markedet.

Industrien vil jo gjerne bruke mye av innsparingene til å øke produksjonen, fellesskapet til å bedre standarden (areal, luftkvalitet, varmekomfort etc) og husholdningene til å bedre komfort og lade elbiler. En god del av de mest lønnsomme tiltakene er dessuten allerede gjennomført.

For eksempel bidrar varmepumper nå med 5-6 TWh varme i husholdningene. Det er omtrent det samme som vedfyring, og en del av bruken erstatter vedfyring.

Erfaringene med ENØK gir grunnlag for å regne med et mer konstant forbruk til tradisjonelle formål framover, på tross av mer folk, større arealer og bedre komfort. Dette er svært viktig, men vi kan ikke regne med mange TWh frigjort til det grønne skiftet.

Derfor trenger vi, ganske umiddelbart, fornybar energi utover vannkraften, og i Norge er det vindkraft som monner. Etter hvert vil flytende havvind forhåpentligvis dominere, men vi trenger vindkraft nå.

Eksportoverskuddet på 15 TWh er i hovedsak vindkraft, bygd ut gjennom siste ti år. Men kanskje er det også ønsketenkning at denne utbyggingstakten kan beholdes ut gjennom 2020-tallet, for vi har altfor mange eksempler på miljøovertramp i vindparkutbyggingen. En har stort sett ikke prøvd å gjøre ting mest mulig riktig, derfor veit vi altfor lite om det kan gjøres riktig.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Hipp, hipp, hurra for god plantehelse