Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Jeg tror ikke folk flest bor i Oslo i 2050

Ressursene som kan dyrkes og høstes og oppleves er lokale. De vil være det også i fremtiden. Derfor vil det også bo folk i bygdene.

Kriser kan snu sentraliseringstrender. Klimaet er i endring, skriver Hilde Bjørkhaug. Foto: LightField / Mostphotos

Å hindre flytting av tjenester, inntekter og folk fra bygd til by er et politikkfelt. De politiske partiene er allerede godt i gang med å posisjonere seg i feltet foran årets kommune og fylkestingsvalg.

Det finnes ulike fortellinger om hvordan, og hvor fort, sentraliseringen foregår. Nordmenn flytter mye, og mer enn før, både i og over kommune- og fylkesgrenser. Ifølge SSB sin flyttestatistikk, så foregår også en sentralisering mot tettstedene. SSBs befolkningsfremskrivinger antyder sterk sentralisering mot byene og kommunene rundt byene i tiårene fremover.

Den svenske «kjendis»-økonomen og foredragsholderen Kjell Nordström, mener at urbaniseringen går så fort at de aller fleste av oss i 2050 har flyttet til Oslo. Verdiskapingen vil også i all hovedsak foregå der. Resten av landet er, ifølge Nordström, «drittsteder». Når publikum ler av det, så kan det neppe være fordi det er morsomt.

Nå er det veldig mye som kan sies om hans spådom, inklusive at mange flytter ut av Oslo. Men sentraliseringstrenden er tydelig og den er ikke ny.

Tidligere i vinter skrev jeg et innlegg i denne avis der jeg spurte om vi trenger en ny bygdepolitikk, en politikk på tvers av sektorer og som dekker spekteret av politikk som påvirker bygdesamfunn. Utgangspunktet for spørsmålet er mangeårige studier av strukturendringer i jordbruket.

I samarbeid med professor Arild Blekesaune ved NTNU, har jeg undersøkt landbrukspolitikkens evne til å opprettholde bosetting i bygdene. Landbrukspolitikk er viktig for bosetting i bygder der primærnæringene er en viktig sysselsetter. Det er likevel slik at i områder med stor nedgang i antall bruk, så trengs det mer enn landbrukspolitikk for å øke folketallet.

Annonse

Ressursene som kan dyrkes og høstes og oppleves er lokale og vil være det også i fremtiden, og derfor vil det også bo folk i bygdene.

Sist uke besøkte jeg Rendalen kommune i «gamle» Hedmark fylke. Næringsforeningen inviterte til møte om primærnæringenes muligheter i kommunen, både som en viktig faktor for å sikre kommunens fremtidspotensial men også for å kunne ivareta de kvalitetene rendølene verdsetter i sitt lokalmiljø.

I statistikken har Rendalen alle de kjennetegn som preger utflyttingskommunene. Befolkningsfiguren er «usunn», den har et høyt alderstyngdepunkt. I Rendalen savnes påfyll av folk i befruktningsdyktig alder. Det dør flere enn det fødes hvert år. Det hindrer heldigvis ikke folket i Rendalen fra å ha troen på at det går an å snu trenden, tenke nytt og skape verdier der verdiene gror, og med utgangspunkt i natur- og kulturressursene i kommunen. Men det krever kanskje fornyet og tettere samarbeid mellom folk på tvers av næringsaktiviteter, som i lang tid har spesialisert seg på sitt område, og nye samtaler om hva som trengs for å få det til.

I det pågående europeiske forskningsprosjektet SALSA, som har fokus på de minste brukenes og små matbedrifters rolle for mat- og ernæringssikkerhet, er Hedmark norsk studiefelt. Hedmark har andelsmessig om lag like mange små bruk som landssnittet, men det ligger kanskje et mentalt skyggefelt fra de store åkrene ved Mjøsa over deler av fylkets støtteapparat.

De små og mellomstore brukene vil imidlertid være viktige utgangspunkt for fremtidig bosetting, aktivitet og verdiskaping i de store geografiske områdene som ikke har kornjord eller kan produsere så store volum at de får kontrakt for salg. Økt verdiskaping fra egne produkter, alternative produksjoner, alternative markedskanaler og kortere verdikjeder, er måter å overleve med mindre produksjon. Motivasjon og vilje til å gjøre ting på nye måter, er også et godt utgangspunkt. Godt samarbeid med andre likeså. I Hedmark finner vi veldig mange gode eksempler på dette.

I Rendalen vet de at ressursene finnes lokalt, og i stor grad i primærnæringene. Hver eneste innbygger er gull verd for de som ønsker å bli boende i kommunen. Når neste gårdsbruk legges ned er det en stor risiko for tap av folk i kommunen. Derfor ønskes engasjement for dialog og samarbeid på tvers av og på lag med alle næringene i kommunen.

Kriser kan snu sentraliseringstrender. Klimaet er i endring. Vi skal ikke leve av oljen i evig fremtid. Jeg tror ikke folk flest bor i Oslo i 2050. Ressursene som kan dyrkes og høstes og oppleves er lokale og vil være det også i fremtiden, og derfor vil det også bo folk i bygdene. At de dyrkes, høstes og foredles på mange nye måter kan vi tenke oss til.

Utfordringen er å ivareta størst del av verdiskapingen lokalt og å sikre at levekår og livskvalitet forblir høy i fremtidens Bygde-Norge. Så blir det jo spennende å se hvilket parti det er som fremmer den bygdepolitikken som kan stanse utflyttingen fra bygdene og motivere til motsatt trend.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Fjær, egg og hanekylling til påske