Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Jeg kommer ikke til å halvere kjøttforbruket

Hvorfor prater vi ikke mer om hvordan dyra har hatt det og hva de har spist?

Sauebonde Therese Rudi. Foto: Mariann Tvete
Sauebonde Therese Rudi. Foto: Mariann Tvete

Nationen ringte meg om morgenen da EAT-rapporten kom, og bad meg om å kommentere den. Jeg hadde akkurat mjølka feil ku på tanken og var ganske i ørska, men jeg hadde sett på Facebook at rapporten mente vi nå bare skulle spise 14 gram med kjøtt om dagen.

Jeg har lyst til å fortelle om første gangen jeg virkelig tenkte over hva jeg la på tallerkenen min. Jeg var 18 år og var agronomelev ved Sogn Jord- og Hagebruksskule. På skolen var det et sauefjøs, og vi som elever hadde i perioder ansvar for fjøsstell, lamming og fôrdyrking, tilsyn og sauesanking.

På høsten fikk vi være med på å slakte hvert vårt lam. Vi avliva det på riktig måte med boltepistol, hang skrotten opp til mørning, vi delte opp og lærte å lage forskjellige produkter av dyret vi hadde slakta. Jeg husker fortsatt da vi skulle smake på pinnekjøttet vi hadde lagd helt sjøl. Der vi hadde vært med på hele prosessen fra lammet var født og fram til det lå som et ferdig måltid på tallerkenen foran oss.

Det var litt av en ærefrykt å skulle smake på kjøttet, mest fordi vi visste hvor mye arbeid som låg bak. Men også der vi tenkte på at vi hadde tatt et liv for at vi skulle kunne spise oss mette. Det var kanskje da jeg skjønte hvorfor man ber bordbønn. Det ble ikke noe matsvinn fra det måltidet for å si det slik.

Jeg vil heller spise ribbe fra en fettmarmorert utegris en gang i måneden, framfor å spise en dårlig McDonalds-burger hver dag.

Hvis man skal dømme ut ifra Facebook-feeden min og gruppa «Venner av norsk landbruk» så holder by og land på å fjerne seg mer og mer fra hverandre. Før så var det slik at alle hadde en onkel eller ei bestemor som hadde husdyr. Slik er det ikke lenger.

Annonse

De aktive bøndene og småbrukerne blir stadig færre og produksjonene mer og mer lukka. Som for eksempel da jeg i sommer fortalte ei venninne i Gudbrandsdalen at jeg tok noen fjøsstell for en nabobonde når det passa. Og hun spurte om jeg mjølka kua for hånd…

Vi i norsk landbruk kan ikke ignorere nye forbrukertrender. Ofte sammenfaller de ikke med våre interesser, fordi folk ikke vet eller ikke har noen mulighet til å forstå hvilke produksjoner vi driver med og hva det innebærer. Men vi må bli mye flinkere til å dele det vi driver med og invitere folk inn i fjøset. Jeg tror ikke norsk landbruk er tjent med å gjøre debatten om EAT til en skyttergravskrig; en kamp mellom veganere og kjøttspisere.

Metanutslipp fra drøvtyggere har eksistert i all tid. Jeg er mer opptatt av hvordan kjøttet vi spiser blir produsert. Den beste ressursutnyttelsen i Norge vil si å dyrke korn og grønnsaker, direkte til menneskeføde, der det er forhold for det. Men her oppi dalom hvor jeg bor, med bratte bakker, mye stein og lange vintre, er det gras og utmark som er vår store ressurs. Og disse er det bare drøvtyggere som kan utnytte ved å omdanne gras til kjøtt.

Så noen halvering av kjøttforbruket vil ikke skje på min gård. Men jeg fråtser ikke i kjøtt. Jeg er opplært til at vi holder husdyr for mat, men vi tar også et liv, og vi skal behandle både dyret og slaktet med respekt. Alt skal tas vare på. Litt som i jaktkulturen der det er innarbeidet at det er dårlig skikk å ta bilde mens man sitter oppå et dødt dyr.

Her om dagen spiste jeg hjemmelaga tomatsuppe og pannekaker til middag, og det gikk fint. På pannekakene hadde jeg blåbærsyltetøy fra Venabygdsfjellet, og dagen etter spiste jeg råkåfisk fra et fjellvatn i Fåvangfjellet i hop med lefse bakt på potet fra Sør-Fron. Jeg må ikke spise kjøtt hver dag.

Men framfor å bestemme at det eneste riktige er at hele verden skal spise kun en kjøttmiddag i måneden, så tror jeg det handler om hvordan vi best kan utnytte de ressursene vi har lokalt, både for dyra sin skyld, bonden, kvaliteten på sluttproduktet og framtida til jorda vår.

Vi må fokusere mer på produksjonsmåten og vi trenger definitivt mere respekt for dyret; hva det har spist og produksjonen som ligger bak det kjøttstykkey vi legger på tallerkenen vår til middag.

Jeg vil heller spise ribbe fra en fettmarmorert utegris en gang i måneden, framfor å spise en dårlig McDonalds-burger hver dag. Hvis det eneste målet til norsk landbruk er å produsere og sløse like mye som industrilandbruket, så kommer i hvert fall en annen retning til å vinne.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Kan de endre tysk landbruk?