Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Inn på tunet mer enn en "ting"

5. februar er statsminister Erna Solberg og landbruks- og matminister Olaug Bollestad på besøk hos Årungen Utedrift. En positiv sak for norsk landbruk.

Inn på tunet: Landbruks- og matminister Olaug Bollestad og statsminister Erna Solberg var på gårdsbesøk hos Årungen utedrift. Foto: Siri Juell Rasmussen

12. februar skriver Else-May Botten i spalten "Fra Løvebakken" i Nationen, og er redd at disse damenes besøk hos kreative bønder med «attåtnæringa» skal bygge ned norsk matproduksjon. Hva som er grunnen til at hun må bruke den ene og slå den andre med, lurer jeg veldig på.

Før blomstene fra regjeringens lysglimt angående "Inn på tunet" har rukket å slå ut i full blomst, klarte stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet Else-May Botten å forgifte det lille lyspunktet jeg fikk.

Før klokka sju 13. februar, før havregrøten var ferdig kokt, kom jeg dessverre over dette innlegget, og vet dere hva? Det treffer meg skikkelig. Rett i magen!

Dette innlegget bekrefter at vår næring er en fillenæring uten status, uten forståelse for de store ringvirkningene vår produksjon har for familier, venner og omkretsen til brukeren/deltakeren. Inn på tunet gir gjennomarbeidede, kvalitetssikra gode velferdstilbud til.

Blod, svette og tårer de siste 12 årene har gitt meg muligheten til å bli værende i Gudbrandsdalen. Mulighetene som åpnet seg for meg på Aanekre, med satsing på Inn på tunet og troen på at flere ser det jeg ser, nemlig økonomisk smarte, lokale tiltak, der vi hjelper folk der de er og skaper bærekraftig utvikling i Distrikts-Norge, ga dette kvinnemennesket her, MEG, troen på å flytte tilbake til Sør-Fron og Gudbrandsdalen istedenfor å bli værende i urbane strøk.

Jeg er oppvokst på gården i Sør-Fron, har mye kunnskap, men tok først en håndverksutdanning og deretter en pedagogisk utdanning. Jeg har ingen formell landbruksutdanning. Med tre barn valgte jeg å bli i dalen. Jeg forvalter ressursene så godt jeg evner. Tilbyr Inn på tunet-tjenester på gården, har hester, sauer, høner og katt som miljøarbeidere og leier bort jord til driftige kollegaer.

Hallo folkens! Det er lokale arbeidsplasser og lokal verdiskaping vi snakker om.

Annonse

Jorda brukes av trygge matprodusenter, jeg hyrer Mjøsen til å forvalte skogressursene, samarbeider med andre grunneiere om tomteutvikling på Fagerhøy i Peer Gynts Rike, har stiftet Inn på tunet Innlandet SA sammen med 20 andre IPT-bønder, drifter aktivitetsbedriften «Ut i det blå» med tre andre lokale helter, og gründer nå et natur- og opplevelsebasert reiselivstilbud som heter Eventyrlig Overnatting.

Eventyrlig fordi jeg ser muligheter i denne dalen jeg bor. Fordi jeg ønsker å forvalte jordens ressurser godt og tenker på mitt lokalsamfunn inn i en framtid. Som så mange andre bønder brenner jeg for livet på bygda og evner å se synergiene av at jeg jobber med omdømmebygging, rekruttering og stolthet for landbruket.

Hallo folkens! Det er lokale arbeidsplasser og lokal verdiskaping vi snakker om. Velferdsprofittører er våre konkurrenter. Konkurrenter som sender overskuddet til allerede meget velstående amerikanere. Inn på tunet er med på å skape lokal drift over hele landet. Gårdene har alltid hatt plass til noen ekstra munner rundt bordet. Vi er vokst opp med gjestfrihet og bugnende matfat, det skulle være nok til alle.

For en bonde er det naturlig å være raus, det burde være helt naturlig at det offentlige er med å bygge opp denne bærekraftige modellen på å løse fremtidens utfordringer. I dag mistet jeg motet. Jeg gidder ikke bli mer inspirert. Jeg gidder ikke se en offentlig ansatt eller politiker ta én tur til for å kikke på hva Sveits får til eller hvordan Langtvekkistan løser sine utfordringer. For så å komme tilbake og få meg til å finne opp no spennende, no nytt.

Om vi bare kunne stå fast ved noe. Om jeg bare kunne slippe å lese at Else-May Botten omtaler inn på tunet som et «prosjekt», som en «ting», og latterliggjøre det med å spisse bokmålsinnlegget sitt med «attåtnæring». Om jeg bare kunne fått et lite hint av at hun gir meg kred for å stå på for Distrikts-Norge, for å gjøre en forskjell for mennesker som trenger det aller mest. Mennesker i sårbare livssituasjoner.

Imellom min travle arbeidsdag, gjør jeg også som bygdefolk flest; drifter barnekor, leder friidrett, styrer bygdahus, arrangerer basarer, bygger ballbinger eller kjører kidsa til «verdens ende», valgt inn i ørten styrer om blomster, bier, prydsøm eller bærbuskeklubber eller danner kvinnenettverk. Altså, vi er med på å drifte Bygde-Norge.

Som Inn på tunet-leverandører profesjonaliserer vi oss gjennom kvalitetssikring i landbruket og driver KSL-godkjente Inn på tunet-gårder, med kvalitet og lønnsomhet for alle parter. I tillegg, om Botten er interessert i å høre, så har vi hjulpet mennesker i kriser. Vi har hjulpet kommunalsjefer med å etablere gode, lokale tiltak som øker livskvalitet og framtidstro for ett lass med mennesker. Det er ikke et prosjekt, det er min jobb!

Det skrikes ut om befolkningsflukt, om mangel av kvinner som flytter tilbake til bygda. Jeg er her! Ta vare på meg og alle andre som satser, brenner for noe og som ser muligheter, er kreative og er proffe mangesyslere i hele Norge. I dragsuget av nisjeproduksjon og Inn på tunet kan det hende vi både redder humler og annet artsmangfold. Noen kombinerer tradisjonelt landbruk med Inn på tunet, andre har Inn på tunet som hovednæring.

Norsk landbruk har ikke råd til å sette den ene opp mot den andre.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Moderat ytelse er tilpasset norske ressurser