Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Hvorfor bruker regjeringen så lite penger på landbruksbistand?

Mitt spørsmål til regjeringen er: Hvorfor prioriteres det som er mest effektivt for å redusere sult og fattigdom, så lavt?

Utviklingsminister Dag Inge Ulstein. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB Scanpix

Regjeringen har nylig lagt fram sin handlingsplan for bærekraftige matsystemer i norsk utenriks- og utviklingspolitikk 2019-2023. Den fortjener en stor takk for å ha utarbeidet handlingsplanen.

Ingenting er viktigere enn at alle mennesker har nok og sunn mat til et aktivt liv. Dagens barn og ungdom i de rike landene har nok vanskelig for å forstå at det er mulig å leve uten internett, PC og smart-telefon, men de har ingen problemer med å forstå at de ikke klarer seg uten mat. Det er grusomt å vite at en milliard mennesker i verden lider av sult. En av seks personer i verden får ikke nok mat til å leve et sunt liv. Hvert sekund dør et menneske av sult!

FNs organisasjon for mat og landbruk, FAO, har slått fast at vekst i bruttonasjonalprodukt i landbruket i utviklingsland i gjennomsnitt er 2,9 ganger mer effektivt for å redusere fattigdom enn vekst i andre sektorer. Verdensbankens har slått fast at slik vekst er minst dobbelt så effektivt for å redusere fattigdom som vekst i bruttonasjonalprodukt som stammer fra hvilken som helst annen sektor. På bakgrunn av det skulle en tro at norsk utviklingshjelp satset på støtte til landbruket.

Annonse

Det er også andre gode grunner til å satse på støtte til landbruket i utviklingsland. Småskala matprodusenter – bønder, fiskere, pastoralister, jegere og sankere – skaffer maten til flertallet av verdens befolkning. Omtrent 40 prosent av alle såkalt ‘økonomisk aktive’ er småskala bønder, og i overkant av 40 prosent av arbeidsstyrken i landbruket i utviklingsland er kvinner.

Det er også slik at de fleste av de ca. 820 millioner menneskene som lider av sult og ekstrem fattigdom, er småskala bønder og deres familier. Anslagsvis to milliarder av verdens fattigste mennesker tilhører familier i utviklingsland som er knyttet til landbruket. Det burde derfor være sjølsagt at det bør satses på småskala bærekraftig landbruk for å nå bærekraftsmål 1 om å utrydde fattigdom og mål 2 om å utrydde sult, oppnå matsikkerhet og forbedret ernæring, og fremme bærekraftig landbruk.

Til tross for at støtte til familielandbruket i utviklingsland er det mest effektive for å redusere sult og fattigdom, og at det når ut til den største gruppa av fattige, så prioriteres det lavt i norsk utviklingshjelp. I 2018 gikk bare 1,4 prosent av norsk utviklingshjelp til landbruket ifølge tall fra Norad. Mitt spørsmål til regjeringen er: Hvorfor prioriteres det som er mest effektivt for å redusere sult og fattigdom, så lavt?

Det er et av punktene som regjeringen står for som er meget beklagelig og skadelig. Det strider også imot det verdens største bondeorganisasjon og et stort antall organisasjoner som arbeider med mat og landbruk, står for. Regjeringen slår fast at den vil «Være en aktiv pådriver for frihandel…». Opp imot et slikt standpunkt står prinsippet om matsuverenitet som bl.a. Via Campesina, verdens største internasjonale bondeorganisasjon, står for. Prinsippet innebærer at ethvert land må ha rett til å støtte og beskytte egen matproduksjon til egen befolkning, og at ingen land eller selskaper skal ha rett til å utkonkurrere nasjonal matproduksjon gjennom dumping av billig eksport.

Det bør bli en stor og åpen diskusjon om regjeringens standpunkt om frihandel med mat. Går den virkelig inn for at norsk matproduksjon kan risikere å bli utkonkurrert av billig import?

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Konkurs i melkeproduksjonen