Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Hvorfor blir alt så likt og stygt – en gang til

Arkitektur må utvikles for å fylle helt andre krav enn tidligere.

Lite å hente: Det er lite å hente i historiserende stiluttrykk. Den store misforståelsen er jo at ting blir grå og kjedelige av den grunn, skriver Gisle Løkken. Foto: Vidar Ruud / NTB
Lite å hente: Det er lite å hente i historiserende stiluttrykk. Den store misforståelsen er jo at ting blir grå og kjedelige av den grunn, skriver Gisle Løkken. Foto: Vidar Ruud / NTB

Stefan Heggelunds (H) argumenter videreføres når Ole-Jacob Christensen den 13. nov. påstår at alt nå, i motsetning til før, blir så stygt. Jeg har tidligere argumentert mot slike grunne analyser i Aftenposten, og å bruke løse utsagn fra mitt innlegg som bevis på at jeg vil redusere diskusjonen til et spørsmål om overfladisk pynt, er derfor uredelig.

Det er jo nettopp årsakssammenhenger og løsninger som er mitt anliggende, og både Heggelunds og Christensens argumenter fremstår som nettopp; nostalgiske forsøk på løse fremtidens problemer med fortidens løsninger.

I Aftenposten forsøkte jeg å vise at omgivelsesproduksjon i bunnen er politisk styrt, og at dersom politikere mener at verden skal se annerledes ut, må de begynne med de overordnede politiske mål som former lovverket og de rammevilkår arkitekter gis. Høy arkitektonisk kvalitet krever høy kompetanse, men Heggelunds regjering har konsekvent senket kravene til kompetanse for arkitekturprosjektering, noe vi mener viser kritisk mangelfull virkelighetsforståelse.

Christensen (og Victor Hugo) har rett i at det er klar sammenheng mellom politiske ideer og hvordan omgivelsene ser ut, men ’de gode’ historiske eksemplene, er fra epoker vi neppe ønsker oss tilbake til. Det er ikke noe galt i å nyte skjønnheten i antikkens arkitektoniske orden, eller barokkens dynamiske formspråk, men vi kan ikke ignorere at dette var tider med autoritære ideologier som prioriterte maktuttrykk fremfor allmenn velferd.

Annonse

Når regimer i Øst-Europa prioriterte boligbygging, var dette også svar på politiske mål om å løse ekstreme behov. Sverige hadde på 1960-70 tallet sitt millionprogram, mens i Sovjetunionen ble det bygget 50 millioner boliger i samme periode. Mye av dette var av dårlig kvalitet, men det var tross alt prioriteringer som ikke fantes der Christensen leter i historien. Ha gjerne klare meninger om stygt og pent, men det er alltid mer fruktbart at analysene er sannferdige.

En annen påstand er at alt blir så likt – underforstått at det finnes et lokalt uttrykk som bare kan hentes frem. Et begrep som gjerne brukes for å bekrefte tradisjon er ’byggeskikk’, men Eilert Sundt som skapte begrepet allerede i 1862, mente nettopp at det beskriver ’et produktivt møte mellom det hevdvunne og tradisjonelle, og de nye metodene og idéene.’

Vi har alltid latt oss inspirere av strømninger i historien – og slik er det selvsagt i dag også, der bygg formes gjennom inspirasjon og kreativ tolkning, og fra de programmer og premisser som finnes lokalt.

Mitt hovedpoeng overfor enhver som vil diskutere arkitektur og byutvikling, er at vi må flytte samtalen fra det jeg mener er en tåkelegging av vår tids virkelige utfordringer, som er nesten uoverstigelige klima- og miljøproblemer, og demografiske og sosiale utfordringer.

Til dette trenger vi mye kompetanse, kreativitet og samarbeid, der arkitektur utvikles for å fylle helt andre krav enn tidligere. Da er det dessverre lite å hente i historiserende stiluttrykk. Den store misforståelsen er jo at ting blir grå og kjedelige av den grunn.

Nye mål i arkitektur og samfunnsplanlegging er grønne byer i både konkret og overført betydning. Dette er noe arkitekter har kompetanse til å bidra til – men da må vi ha en god virkelighetsforståelse hos bestemmende myndigheter til å utdanne og slippe til den beste, og mest kreative kompetansen vi kan få.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Hjelp restaurantene