Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Hvorfor blir alt så likt og så stygt?

Kjøpesentrene våre ligner mer og mer på den kommunistiske arkitekturen på 80-tallet enn på basarene på torget i Halden og Kirkeristen i Oslo.

Storo-senteret i Oslo kan kanskje se ut som noe man kunne funnet i et østblokkland under den kalde krigen. Foto: Terje Pedersen / NTB
Storo-senteret i Oslo kan kanskje se ut som noe man kunne funnet i et østblokkland under den kalde krigen. Foto: Terje Pedersen / NTB

Hvorfor blir det meste likt i dagens arkitektur, spør stortingsrepresentant Stefan Heggelund (H) i Aftenposten, og legger til «vi må tørre å prate om stygt og pent».

Debatten er interessant, og Heggelund er modig som tar opp disse temaene. Ikke uventet blir han stemplet som både gammeldags og nostalgisk, for ville Heggelund ønsket « å bli operert etter 1880-tallets kirurgiske standard»? skriver Gisle Løkken, president i Norske arkitekters landsforening i en kommentar.

Men si stedet for å gjøre dette til en diskusjon om «blondegardiner» (Løkkens uttrykk), burde vi med Heggelund spørre: «hvordan vi er kommet hit»?

Victor Hugo slår i innledningen til romanen Notre-Dame de Paris fast at arkitekturen er samfunnets språk. Det er uttrykk vi omgås, og er tvunget til å omgås daglig. Arkitekturen, altså både bygningene og ikke minst rommene mellom dem er speil på samfunnet og de maktforholdene og verdiene som råder.

På midten av 1980-tallet besøkte jeg Polen, som den gang var et kommunistisk diktatur. Ideologiens språk var skrevet i grå betong. Voldsomme og monotone lå blokkene på rekke og rad, og rommet boliger, kontorer og butikker. Mellom blokkene lå veiene brede og svarte, gjerne med kanter av vanstelt og nedklippet plen.

Den konkurransen som styrer arkitekturen er naturligvis den økonomiske konkurransen. Det er om å gjøre å selge flest mulig varer raskest mulig og til lavest mulig pris.

«Likt og stygt» – Heggelunds karakteristikker kan passe som hånd i hanske på denne arkitekturen. Men hvordan har det seg at vi, som aldri har vært under kommunistisk styre, og beveger oss lenger og lenger bort fra alt som kunne smake av sosialisme og kommunisme, ender opp med den samme, grå monotonien?

Hvorfor ligner våre kjøpesentre – enten de er laget i betong eller stålplater – mer på Katowitze på 80-tallet enn på basarene på torget i Halden, Kirkeristen i Oslo eller Galerie Lafayette (med sin enorme glassmosaikkuppel) i Paris? Hvorfor velger pengemaskiner som Clas Ohlsson, Spar eller Ikea konsekvent billige og dårlige materialer, former som ligner på Lego-klosser og uterom som er fullstendig avhumanisert?

Annonse

Vi har sluppet alle krefter fri – men likevel blir resultatet en trykkende konformitet. Konkurransen har vært fri, men har konkurransen undergravet vår egen frihet? Har vi fått det som forfatteren Henry Miller kalte et «strømlinjeformet helvete»?

Når alle kjemper mot alle, er det ikke mye plass for den som vil gå sine egne veier. Tvert imot: konkurranse er bare mulig dersom alle kjemper om de samme godene, løper i samme retning. I saueflokken er ensretting og hierarki tett sammenvevd.

Den konkurransen som styrer arkitekturen er naturligvis den økonomiske konkurransen. Det er om å gjøre å selge flest mulig varer raskest mulig og til lavest mulig pris. Derfor ligner kjøpesentrene på hverandre, enten de ligger på Leira i Valdres, ved Randesund utenfor Kristiansand, eller utenfor Nice ved den franske Rivieraen.

Derfor ligner kontorkompleksene på hverandre enten de ligger i Bjørvika eller i Qatar. Derfor møter vi de samme boligblokkene i Groruddalen som i Marseille, de samme kontorkompleksene i Oslo som i Qatar og de samme boligfeltene med de samme plenene og hekkene i Norge og i USA. Hva hjelper det å la de tusen blomster blomstre hvis alle frøene er like og bedene sprøytes med Roundup?

Vi kan ikke forvente vakre bygg og fellesrom når alt dreier seg om å investere i privat interiør, gode offentlige plasser for mennesker når plassen er laget for biler, eller bygninger for varig estetisk glede når målet er raskest mulig gjennomstrømming av konsumvarer.

Filosofen og forfatteren Jean-Paul Sartre kalte den avmakten som skapes i et slikt samfunn for serialitet. Menneskene i denne situasjonen samarbeider ikke, men opplever avmakt, siden de alltid kjemper mot hverandre, og opplever at det er de andre som bestemmer.

Å stå i en kø, er en type serialitet – vi er i samme situasjon som de andre, men har ingen felles interesse å samarbeide om. Konkurransen og markedet er også situasjoner styrt av serialitet: hver enkelt er maktesløs og har liten innflytelse over hva som skjer.

Det er derfor ikke noe å undre seg over at et samfunn som i stadig større grad styres av kortsiktig økonomisk tenkning, også velger det som lønner seg økonomisk på kort sikt. Varene standardiseres og strømlinjeformes, og alt blir til varer: ikke bare det vi kjøper i butikkene, men også butikkene (bygningene) selv, og ikke minst vi som kjøper.

Vi må også hele tiden leve opp til kravene som stilles til oss som gode produsenter og forbrukere, leve opp til reklamens idealer, selge oss selv på arbeidsmarkedet, ekteskapsmarkedet, det sosiale markedet …

Ideologier trukket ut i sin ytterste konsekvens dreper frihet og mangfold – uansett hva utgangspunktet for ideologien er. Systemer med lav toleranse for avvik og slakk, gjør tvangstrøyer av moteklær. Når sannheten er funnet, er det ikke mer å finne, og når historien er slutt, slik den liberale filosofen Francis Fukuyama har hevdet, er framtida skrevet i betong.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Hva med Ap og Sp?